“Vi kan ikke fôre sulten laks med statistikk”

Det eksisterer nå en rekke kalkyler og beregninger for fremtiden, og de peker stort sett i samme retning: For å mette fremtidens verdensborgere, må den globale matproduksjonen, økes med 70 prosent innen 2050. Når vi samtidig ser store regnskogsområder jevnet med jorden og at havene tømmes for villfisk, utpekes havbruk som én av løsningene på fremtidens matkrise. I Norge legger regjeringen opp til 6 prosent økning av lakseoppdrettsproduksjonen hvert år, forutsatt at miljøforholdene i hvert enkelt produksjonsområde er gode. Disse utviklingstrekkene ser ut til å passe som hånd i hanske, men hvordan skal vi få det til?
Hva er problemet?

En økning i norsk lakseoppdrettsproduksjon kan få konsekvenser for miljøforholdene i norske fjordsystemer, og samtidig vil en slik vekst kunne ha konsekvenser langt utover den norske kystlinja. Dette skyldes at laks må ha mat, og denne maten er ingen ubegrenset ressurs. Dagens laksefôr består av om lag 30 prosent marine og 70 prosent vegetabilske ingredienser. Andelen marine ingredienser har blitt gradvis lavere, i takt med begrensninger i tilgangen på fiskemel og fiskeolje. Det rapporteres at 40 prosent av verdens fiskeoljer benyttes i lakseproduksjon. Når man vet at Norge står for om lag halvparten av denne produksjonen, begynner vi å ane konturene av et stort og globalt ressursspørsmål.

Flaskehalsen – jakten på marint råstoff

Å øke andelen vegetabilske ingredienser ytterligere kan være en vei å gå, men soya og raps er heller ikke ubegrensede ressurser, og på markene som benyttes til dyrking har det i mange tilfeller vært fruktbar regnskog tidligere. Dermed står man overfor et nytt knippe etiske problemstillinger. Norske forskere sitter ikke på sidelinjen, men søker nye løsninger på utfordringene. Jakten på marint råstoff er i gang. 

Avskjær og bedre utnyttelse av bifangst i fiskeriene er en lavthengende frukt som med litt velvilje kan utnyttes bedre. I Norge blir 30 prosent av restråstoffet kastet på sjøen hvert år – tilsvarende om lag 200 000 tonn. I tillegg har tareproduksjon et stort potensial langs kysten. I Trøndelag dyrkes det 20 tonn tare i året; en liten mengde i den store bildet, men trolig er det et etterslep i teknologiutviklingen som bremser innovasjonen. 

Innovasjon har også vært nøkkelordet i samarbeidet mellom smelteverket i Finnfjord og UiT – Norges arktiske universitet de siste årene. Ved hjelp av fabrikkrøyken på smelteverket har forskerne med stort hell produsert mikroskopiske kiselalger i store tanker med filtrert sjøvann. Algene nyttegjør CO2 som mat, og renser dermed røyken for utslipp. I fjor fikk prosjektet ytterligere 18 millioner kroner fra staten og Troms fylkesråd for å oppskalere produksjonen. Med tiden vil smelteverket trolig kunne produsere store mengder omega-3-rike alger som kan brukes i kortreist laksefôrproduksjon – et potensielt stort fortrinn for regionen.

En mer nærliggende fôrløsning er å introdusere nye villfangede arter – en utsikt som har skapt stor begeistring i både forskningsmiljøene og industrien. I 2013 gjorde forskere ved Universitetet i Bergen et revidert anslag av biomassen i verdenshavene av såkalt lysprikkfisk. Denne lille stimfisken på rundt 13 cm lever i vannsøylen på 200 til 1 000 meters dyp. Fra en antatt biomasse på 1980-tallet på 1 milliard tonn, antar man nå at biomassen er mer enn 10 milliarder tonn. Lysprikkfisken er svært fettrik, noe som vil gi god næring til laksen, men også hodebry for fiskerne. Den egner seg kun til ensilasje, som betyr at den må konserveres med maursyre. Ettersom den råtner fort passer den ikke inn i sildemelsindustrien. Allikevel er dette høyverdige marine proteiner og oljer, og kan, om vi i fremtiden satser på forskning på verdenshavene, sikre tilgang på fôr for havbruksnæringen, og kanskje anvende dagens fiskerier mer til direkte menneskeføde.

 

Løsningene på et global ernæringsproblem og lokal næringsutvikling er kanskje to sider av samme sak. Kanskje ligger de rett foran nesen vår? Eller 1 000 meter under vann?