Verdiskaping i det grønne skiftet

Gjennom Paris-avtalen har verden vedtatt ambisiøse globale klimamål, som vil kreve tunge forpliktelser også fra Norge. Klimamålene innebærer at alle sektorer må omstille seg til en verdiskaping med effektiv ressursbruk og uten utslipp. Industrimiljøene i Nord-Norge leder an i den grønne omstillingen.

En grønn omstilling

Stadig mer ambisiøse klimamål utfordrer alle sektorer til å utvikle grønn konkurransekraft for å kunne lykkes. Den økonomiske bremsen på norsk sokkel minnet oss på behovet for også å skape nye vekstnæringer i Norge. For å nå klimamålene og komme til lavutslippssamfunnet i 2050, må det satses på næringer og nye arbeidsplasser som kan skape inntekter til velferdsstaten og samtidig levere på bærekraft og gode klimaløsninger.

I slutten av oktober leverte ekspertutvalget for grønn konkurransekraft sine anbefalinger til regjeringen. Mandatet var å se på næringslivets evne til å konkurrere globalt, i en tid hvor stadig sterkere virkemidler settes inn i klimapolitikken. Utvalget slår i sin rapport fast at det ligger et næringspotensial i å ligge i front i omstillingen til et globalt lavutslippssamfunn, og at Norge har flere sektorer som kan føre an i en slik grønn omstilling. Men det krever at arbeidet med omstillingen starter i dag, og det krever tett samspill mellom næringer og myndigheter for å konkretisere tiltak og virkemidler knyttet til anbefalingene som er gitt.

Offensiv industristrategi

Prosessindustrien i Norge er en av næringene ekspertutvalget peker på. Ett av budskapene er at det ikke er noen motsetning mellom en offensiv industristrategi og veien til lavutslippssamfunnet. Industrien er tvert imot en del av løsningen. Det krever at Norge får på plass en helhetlig og fremtidsrettet industripolitikk, som legger til rette for grønn verdiskaping.

Ved årsskiftet kommer en ny industrimelding, og mye tyder på at industripolitikk vil bli et viktig valgkamptema i 2017. Målet for næringen er at oppmerksomheten grønn konkurransekraft også vil føre til en økt satsing på virkemidler knyttet til landbasert industri og framtidig industriell kompetanseutvikling.

En samlet prosessindustri har posisjonert seg inn mot lavutslippssamfunnet med en visjon om økt verdiskaping med null utslipp innen 2050. Dette kommer frem i «Veikart for prosessindustrien».

I lavutslippssamfunnet vil det være økt etterspørsel etter produkter med lite karbonavtrykk i produksjon og ved bruk. Den norske prosessindustrien er godt posisjonert for dette, og bør derfor forbli verdensledende innen energi, klima og miljø.

Utslipp

Fra 1990 og frem til 2014 har prosessindustrien redusert sine klimagassutslipp med om lag 40 prosent, samtidig som produksjonen har økt med 37 prosent. Nå er visjonen satt til null utslipp innen 2050.

Nordnorsk industri – med miljøene i Nordland i spissen – har sterke industrielle miljø og store naturressurser som verden vil etterspørre i enda større grad i det grønne skiftet. Få regioner i verden har de samme forutsetningene for å møte den globale veksten i etterspørselen etter metaller og mineraler, kombinert med skjerpede krav til miljøfotavtrykk. For prosessindustrien handler det blant annet om at metallene produseres med ren vannkraft. I tillegg har næringen gjennom harde særnorske miljøkrav allerede kommet langt med energieffektivisering, ivaretakelse av sidestrømmer og reduksjon av utslipp. Resultatet er at prosessindustrien i Nord-Norge, med aktører som Elkem, Alcoa, Celsa og Finnfjord, er konkurransedyktig til tross for et høyt lønnsnivå og avstandsulemper.

Store utenlandske konsern har prioritert og gjort nye investeringer i sine verk i Nordland, på bekostning av virksomhet andre steder i verden. Siste eksempel er Elkem, med sitt kinesiske eierskap, som nylig har kjøpt Fesil Rana Metall i Mo Industripark. Det er også gjort store investeringer i Elkem Salten, og med tillatelsen for kvartsutvinning på Nasafjell, som kom på nyåret 2016, er konsernet blitt en stor aktør i nord. Konsernet er også ambisiøs i i sitt mål om å bli karbonnøytral innen 2050.

Sirkulær økonomi og bransjeoverskridende muligheter

Større krav til ressursbruk, gjenvinning og ivaretakelse av sidestrømmer gir et naturlig fortrinn til klynger med en stor andel av prosessindustri og tett lokaliserte bedrifter. Administrerende direktør i Mo Industripark, Arve Ulriksen, trekker fram nettopp det at industriparker og klynger har spesielt gode forutsetninger for å koble verdiskaping og bærekraft. - En industripark, som her på Mo, har fordelen av at det er mange bedrifter som er tett på hverandre.

Mo Industripark AS gjenvinner opp mot 400 GWh energi årlig. Det tilsvarer det årlige forbruket til husstandene i en by som Tromsø. Målet er å øke det til 620 GWh.

 Vi er også vertskap for Celsa Armeringsstål, som er Norges største gjenvinningsbedrift, og som gjenvinner skrapstål til verdens reneste armeringsstål. Å være lokalisert i en klynge gir unike muligheter for gjenvinning og gjenbruk av energi. Det legger også godt til rette for at sidestrømmer fra én bedrift kan bli verdifullt råstoff hos en annen. Vi har jobbet systematisk med dette over mange år, og har satt nye offensive mål når det gjelder energigjenvinning, behandling av sidestrømmer og utslippsreduksjoner. Vår visjon er å bli en grønn industripark i verdensklasse. I dette arbeidet er vår ambisjon å utvikle internasjonal spisskompetanse innenfor sirkulær økonomi i regionen. For å lykkes er vi avhengig av en helhetlig og langsiktig politikk som ser fordelen ved å styrke industriklyngene. Det gir fortrinn, som deling av kompetanse og økt innovasjonsevne. Det må etableres forskningsprogrammer for å stimulere slike muligheter, og for å bidra til å løfte langsiktige og bransjeoverskridende prosjekter.

Smelte

Bransjeoverskridende verdiskaping og klimaløsninger har gode muligheter i sirkulær økonomi. På bedriften Finnjord i Troms, jobber de sammen med forskere fra Norges arktiske universitet på et algeprosjekt, som skal rense røyk fra smelteverket for CO2. Målet er at algeproduksjonen skal fange CO2.

– Finnfjords ambisjon er å bli verdens største ferrosilisiumprodusent uten CO2-utslipp, sier styreformann Geir Henning Wintervoll. I tillegg ser vi på mulighetene algene gir til produksjon av fôr til havbruksnæringen. Algene produserer lipidolje – som blant annet kan brukes til oppdrettsfôr. Tilgang til fôr er en av utfordringene til havbruksnæringen, som har som mål å femdoble produksjonen. Her håper vi på Finnfjord å kunne bidra.

Norges prosessindustri kan, med de riktige virkemidlene, bli Europas løsning på sirkulær økonomi for energiintensive materialer. Her ligger det muligheter for alle industriregionene i Norge.

Blå-grønt skifte i sjømatnæringen

Det grønne skiftet er i høyeste grad også blått. Flere ledende forskere peker på at kysten og sjømatnæringen vil spille en helt sentral rolle i det grønne skiftet. Dette både ved å sikre mattilgang til en voksende verdensbefolkning, klimavennlig matvareproduksjon, teknologiutvikling, og ikke minst gjennom en god forvaltning som håndterer en økende etterspørsel etter tilgang på naturbaserte ressurser i kystsonen.

Fisk

Behovet for produkter fra havet er beregnet å øke med 150 prosent fram til 2050. Det vil blant annet kreve økt fokus på bærekraftige oppdrettsløsninger og bedre utnyttelse av marint restråstoff. Nylig lanserte NOFIMA en styrket satsning på bioøkonomi. Den nye PepTek-avdelingen skal bidra til det grønne skiftet og stimulere til full utnyttelse av marine ressurser. Målet er å bli blant de ledende i verden på å utvikle dette feltet.

På Lovund i Nordland er det grønne skiftet allerede godt i gang. Her videreforedles biprodukter fra villfanget fisk til proteinkonsentrat og fiskeoljer brukt som ingredienser i oppdrettsfôr. Det skjer gjennom det Hordafor-eide selskapet Aquarius. Et eksempel på sirkulærøkonomi som i følge administrerende direktør Siv Østervold, kan bidra til å sikre bærekraft og vekst i en oppdrettsnæring der fôrknapphet anses som en framtidig vekstbarriere. En vinn-vinn situasjon for omdømme og bærekraft i begge næringer.

Med mer enn 30 års erfaring med å håndtere og foredle restråstoff, har Hordafor de siste seks årene satset spesielt på å utnytte biprodukter av hvitfisk. I 2014 flyttet de for første gang teknologien til havs, og tilbyr nå løsninger for ensilering ombord i større fiskefartøy. Her anslår Østervold at det finnes et uforløst potensial på mellom 200.000 og 300.000 tonn biprodukter som hittil ikke har nådd land.

Østervold ønsker seg myndighetsincentiver som kan øke utnyttelsen av biprodukter i fiskeflåten. Eksempelvis ”grønne kvoter” tilsvarende dagens grønne lisenser i oppdrettsnæringen. Potensialet innen restråstoff kommer på toppen av at villfisk i seg selv er en fornybar ressurs, gitt at den forvaltes riktig. Den høye fiskeriaktiviteten og antallet fiskemottak i Nord-Norge bør tilsi at landsdelen har alle muligheter til å ta en viktig posisjon innen økt utnyttelse av marint restråstoff.

Båt

Også på fartøysiden er det grønne skiftet i ferd med å gjøre sitt inntok i Nord-Norge. Det som trolig var verdens første el-sjark kom til Karlsøy i 2015. Den ble produsert av Selfa Arctic i Trondheim, og ferdigstilt ved selskapets anlegg på Rødskjær i Troms. Mange års teknologiutvikling lå bak den hybride nyvinningen som har vist seg å kunne spare 40-60 prosent av normalt drivstofforbruk.

Ett år etter lanseringen er Erik Ianssen ved Selfa Arctic godt fornøyd med erfaringene fra prototypen, både i forhold til teknologi, drift og sikkerhet. Han har tro på en grønn revolusjon på fartøysiden i løpet av få år, og ser også gode muligheter for å gå fra lavutslipp til nullutslipp. Eksempelvis gjennom bruk av hydrogen. Han ser også et potensial for å utnytte overskuddskraft til å produsere energi til større fartøy. Nylig samlet selskapet all sin nybåtproduksjon ved anlegget på Rødskjær. Dermed kan nordnorsk fartøykompetanse komme til å være i førersetet i utviklingen fremover av en grønn kystfiskeflåte basert på el-drift.

I følge Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond, FHF, har elektrifisering av mindre fiskebåter potensial til å redusere landets CO2 utslipp med 80.000 tonn. Det arbeides allerede med å finne løsninger som kan gjøre hybride el-sjarker mindre avhengige av dieselaggregat som sekundær strømkilde. Blant løsningene som vurderes er sol- og vindenergi samt utvinning av energi fra båtens egne bevegelser.