Streng forvaltning

Hedda skuer utover folkehavet av kjente og ukjente ansikter. Det myldrer av liv på kaien på Bleik denne friske oktobermorgenen. Ankomsten av forskningsfartøyet hadde gått stille for seg. De elektriske motorene avga kun en veldig lav, men høyfrekvent hvinelyd. Det hadde tatt tid å venne seg til lyden, men nå la hun vel egentlig ikke merke til den lenger.

Cruiseskip hadde lenge vært uønsket i Nord, selv de elektriske, fordi de ikke lenger passet inn i bildet av en region med naturen og mennesket i fokus. Nord var tross alt markedsført som selve definisjonen på naturlig renhet ut mot verden, en harmonisk miljøutopi. I 2050 er nesten all bruk av fossilt brensel utfaset. Der hvor andre deler av verden tillot rovdrift på naturen og dens ressurser, valgte vi å slå ring om våre. Den tidvis høylytte samfunnsdebatten om videre utvikling av regionen ønsket Hedda egentlig ikke å være en del av, men da forskerne hadde behov for et sted å overnatte, pirret det nysgjerrigheten. Det var lenge siden det hadde skjedd store ting på Bleik.

Vertshuset hennes var badet i en søvndrukkenhet denne høsten, som ofte var tilfellet på denne tiden av året. Turistskatten og de andre utleggene for å reise inn og forflytte seg rundt i regionen, var nå såpass høye at de velhavende gjestene nesten utelukkende prioriterte de mest billedskjønne tidene på året. På få år utviklet det seg derfor en sterk kultur for å stenge turistattraksjoner og overnattingssteder i Nord på denne tiden av året, for å la naturen og innbyggerne få restituere seg. Dette hadde passet henne godt de siste tyve årene, da inntjeningen på våren og sommeren var høy, men kapasiteten på det lille vertshuset hadde vært sprengt denne sommeren.

Foto: (c) Warholm film/SALT AS

Etter mange år sørpå, hadde ikke Hedda trodd at hun noen gang ville flytte hjem. Hun utdannet seg som ingeniør i Nederland og jobbet flere år med utvikling av tidevannskraft. Hun fikk på denne måten galleriplass til det teknologiske skiftet som fant sted i den vestlige verden de første tiårene på 2000-tallet.

Befolkningen så seg etterhvert lei på slitasjen på naturen, samt bryderiet med økt veitrafikk og gjerrige cruiseskipturister. Så i stedet for å markedsføre seg til mengden, gikk reiselivsaktørene i nord sammen om å øke pris og kvalitet og heller ønske velkommen den pengesterke og langt mer beskjedne turiststrømmen.  

Med klimaendringene kom også varmen. Golfstrømmen fraktet med seg mer og varmere vann opp langs kysten og inn i Barentshavet. Dette skulle få store konsekvenser for livet under vann. Det regelrett kokte av fisk i havet. Sild, makrell og, ikke minst, torsk. En liten økning i gjennomsnittstemperatur gjorde at fisken forflyttet seg nordover, samtidig som overlevelsen av nye generasjoner bedret seg. Noen ubudne gjester dukket også opp. Stillehavsøstersen nådde til slutt Lofoten, men tilstrømningen av pengesterke turister skapte et marked for høsting av denne delikatessen, som etterhvert ble en ressurs for regionen.

Forvaltningen av disse ressursendringene løste seg enkelt ved at Nord fikk økt råderett over egne ressurser, mot en slags forsørgerplikt overfor resten av landet. Denne rollen kledde nordlendingene, som fortsatt var ansett som landets stolteste, men også rauseste folk. Herfra gikk det slag i slag. Den økte anseelsen og politiske innflytelsen økte og Norge fikk sin første nordnorske statsminister i 2035. Hun sementerte den nordnorske autonomien og forvaltningsmodellen. Vi økte bare uttaket av fisk fra havet moderat, men det globale markedet sørget for en kraftig prisvekst og inntjening. Sjøfuglbestanden over hele landet nøt også godt av dette. I tillegg satset vi i avgrensede områder fortsatt stort på oppdrett og dyrking av alger, så den økonomiske veksten ble imponerende høy. Veksten tiltrakk seg folk og teknologi, og den høykompetente arbeidskraften ble ønsket hjertelig velkommen. I 2050 har samarbeid på tvers av næringer gitt mulighet for stabil, men moderat, sysselsettings- og befolkningsvekst. Og kanskje det viktigste for innbyggerne; ren luft og trivsel.

Det sies at det 21. århundre er havets århundre, og denne reisen hadde Hedda vært med på. De økte temperaturene forlenget vekstsesongen i Nord, så jordbruket fikk også en renessanse, men hovedvekten av utvikling har ligget under havoverflaten. Circopharm, som var et helnorsk legemiddelfirma, holdt kortene tett til brystet, men ryktene ville ha det til at de ønsket å etablere seg i Nord. Bioprospektering, gjettet hun. Mulighetene i de nordnorske farvannene virket uendelige. Funn av gener, molekyler og andre bioaktive stoffer vil kunne revolusjonere både den medisinske forskningen og matproduksjonen i Nord. Hedda ønsket dem kanskje velkommen til Bleik.

 Streng forvaltning: Sysselsetting i 2016 og i 2050.