Skulle torsken oss feile....

Torsken er livsnerven langs kysten i nord. Hva skjer med kystsamfunnene om denne ressursen en dag skulle svikte?

- «Skuld’ Torsken os feyle – hvad havde vi da?», spurte Peter Dass i sitt berømte verk Nordlands Trompet fra 1739. Et vitnesbyrd om torskens betydning langs kysten i årtider. Og om den stadig tilbakevendende frykten som har ridd kystens befolkning som en mare i generasjoner; at den en dag skal utebli.
Aldri mer 18. april

I dag forvalter Norge og Russland i fellesskap en av verdens rikeste bestander. I 2017 stod torsken for over halvparten av den totale eksportverdien av villfisk og 15 prosent av  eksportverdien av all sjømat (Sjømatrådet 2017). – Det var torsken som bygde landet, påpekte Frank A. Jenssen i boken «Torsken». Vår økonomi og kultur er uløselig knyttet til denne trofaste vandreren fra nord. Men i april 1989 skjedde nettopp det Peter Dass og generasjonene før og etter ham har fryktet. Forskerne ropte varsku – torskebestanden var på et kritisk lavt nivå. Det viktige kystfisket ble stanset over natten idet sesongen var på sitt mest intense. Datoen 18. april 1989 har for ettertiden vært etset inn i bevisstheten til fiskere, havforskere og forvaltning. Og mottoet «aldri mer 18. april!» har lagt føringer for norsk fiskeriforvaltning helt frem til i dag. For kystflåten som lå på fangstfeltene utenfor Lofoten og på bankene nordover, kom fiskestoppen uten forvarsel.

- Meldingen kom over radioen, og hele den konvensjonelle flåten dro samlet opp bruket og gikk på land, forteller kystfisker og mangeårig leder av Norges Kystfiskarlag Steinar Friis.

- Avisoverskriftene forteller i grunn alt om stemningen som rådet, konstaterer Friis. Normalt fisket han og mannskapet på seks om bord i kystfartøyet «Håheim» over 100 tonn torsk. Året etter fikk de tildelt en kvote på 32 tonn. Andre ble stående uten kvoterettigheter og fikk kun fiske på en begrenset felleskvote.

- For kysten var det uten tvil den mest dramatiske situasjonen siden krigen. Kirken mobiliserte, lokalsamfunnene mobiliserte, til og med universitetsstyret vedtok en resolusjon til støtte for kystfiskerne, forteller professor i fiskeri- og havbruksforvaltning ved UiT – Norges arktiske universitet, Bjørn Hersoug. Han ser tilbake på et voldsomt, men kortvarig engasjement til støtte for lokalsamfunnene langs kysten. Få år senere var krisen avblåst. Et nytt reguleringsregime hadde fått fotfeste, og storsamfunnets interesse for kystbefolkningens tapte fangstmuligheter dalte betraktelig.

En epoke var over

I virkeligheten var bestandskollapsen langt fra så alvorlig som forskerne først hadde trodd. Konsekvensene ble likevel dramatiske, konstaterer fiskeriprofessoren.

- Forskerne var for raske til å rope «ulv», fastslår Hersoug i dag. At det ikke gikk mer enn 3-4 år før bestanden igjen var på et normalnivå, mener han beviser at det langt fra stod så dårlig til med torsken som man fryktet. Nedgangen i bestanden ble likevel ansett som en dramatisk krise som krevde drastiske tiltak. Det ga store ringvirkninger for kystsamfunnene, fastslår Hersoug. Det frie kystfisket var med ett en saga blott, midlertidige reguleringstiltak ble snart permanente og dannet mal for reguleringen av fiskeri etter fiskeri, og mange kystfiskere ble for ettertiden stående igjen med sterkt reduserte fangstrettigheter. Steinar Friis mener kystsamfunnene endret karakter som følge av hendelsene i 89.

- Mangfoldet og den tradisjonelle kombinasjonsdriften som var en viktig del av kystkulturen ble avviklet. For mange opplevdes det som et overgrep, mener Friis.

- Torskekrisen i 1989 markerte slutten på en epoke, fastslår Bjørn Hersoug.

Selv om krisen raskt ble avblåst, kom det frie fisket langs kysten aldri mer tilbake. Resultatet er ifølge Hersoug blitt sentralisering og en differensiering i fiskeriene som har gått utover mange småsamfunn. I det store bildet har Nordlendingen likevel klart seg bra, mener fiskeriprofessoren.

Da torsken forsvant

På den andre siden av Atlanterhavet vil en annen dato for alltid prege den kanadiske kystbefolkningen. 2. juli 1992 var moratoriumet på den nordlige torsken et faktum. Overfisket på The Grand Banks hadde ubønnhørlig fått konsekvenser. Torsken forsvant, og den forble borte – lenge. Moratoriumet betydde slutten på en flere hundre år lang fiskerihistorie på Newfoundland. Og kystsamfunnene led.

- Kystsamfunnene våre døde, og de dør fortsatt, forteller Bill Broderick, representant for organisasjonen Fish, Food and Allied workers (FFAW) i Newfoundland.

Broderick er realist, og sier han tror den moderne samfunnsutviklingen sakte ville tatt knekken på mange av småsamfunnene langs kysten – uavhengig av torskekrisen. Fisken som forsvant fikk nedgangen i mange lokalsamfunn til å akselerere. Verst gikk det ut over landindustrien der antallet ansatte i dag er mer enn halvert.

- Moratoriumet vil for alltid være etset inn i folks psyke. Det har vært så mye snakket om, så dramatisk og traumatiserende, at det vil bli husket av fremtidige generasjoner, også de som ikke har noe med fiskeriene å gjøre, fastslår Broderick.

I dag mener Broderick svingninger i havtemperaturene med ekstremt kalde og lite produktive hav på 90-tallet, er en like viktig forklaring på bestandskollapsen som overfiske. Fordi man ikke forstod betydningen av havtemperaturen fortsatte fisket som før, og økosystemet brøt sammen. Og da bunnfisken forsvant og havet fremstod som dødt, skulle forholdene for andre arter vise seg å bli ekstremt gunstige. Skalldyrbestandene eksploderte, og på det meste ble det fisket mer enn 68 000 tonn krabbe årlig langs kysten, til en langt større verdi enn torsk.

Nytt liv

Det tok ti år før fiskerne på Newfoundland igjen så noe til torsken, og 15 år før den begynte å komme tilbake i et omfang som ga håp. I dag er havtemperaturen stigende og bunnfiskbestandene for alvor på tur tilbake. Samtidig trekker de lukrative skalldyrene nordover, forteller Broderick. Torskefisket er i gang igjen, om enn veldig begrenset, og Newfoundland har startet det møysommelige arbeidet med å bygge opp fiskeriet og markedene helt på nytt. Det blir av mange tatt imot med blandede følelser.

- Vi har en hel generasjon fiskere som aldri har fisket torsk. Krabbefisket er langt mindre arbeidsintensivt, og fiskerne har tjent mer enn noen gang i historien. Men i folks bevissthet er det likevel noe eget med torsken. Den oppfattes å bringe liv tilbake til samfunnene, forteller Broderick.

Den forlatte kysten

På en elvebanke ytterst mot Barentshavet, på den andre siden av russergrensen, ligger fiskeværet Teriberka. På avstand tilsynelatende et sjarmerende kystsamfunn, hvor trehusene ligger tett i tett på elvebanken og sovjetblokkene omkranser havneområdet. Ved nærmere øyensyn er forfallet slående. Vinduer er spikret igjen, talløse hull i fasadene vitner om flere tiårs manglende vedlikehold, og langs strendene ligger strandede båtvrak som hadde sin siste seilas for mer enn 30 år siden.

En gang var dette et levende fiskevær der kystfiskerne daglig leverte torsk, sei og hyse til lokale mottak. I storhetstiden fra 1940 til 1960 bodde det 10 000 mennesker i Teriberka. En by på størrelse med dagens Hammerfest. Her var det fiskemottak og filetfabrikker, skipsverft og bondegårder, skoler og sykehus. Kort fortalt et høyst levende samfunn ved Barentshavets bredder. I dag er knapt tusen mennesker tilbake.

Teriberkas skjebne er ikke unik. Langs kysten av Kolahalvøyen ligger flere spredte fiskevær med en stolt historie, der fremtidstroen også har forsvunnet i takt med forfallet. En sentralisering av torskefiskeriene, med gradvis overføring av fangst og leveranser til en voksende trålflåte i Murmansk, er en viktig del av forklaringen. Og store deler av fangsten leveres i dag utenfor Russland, nærmere bestemt i Norge. I 2016 ble russisk fisk til en førstehåndsverdi på over en milliard kroner landet i norske havner. 

- Russland har i hele etterkrigstiden hatt et sentralisert fiskemønster der man har valgt en modell basert på tråldrift og store statseide bedrifter, forklarer Bjørn Hersoug. Ulike nasjonale forvaltningsregimer for den felles torskebestanden, har gitt totalt ulike forutsetninger for kystsamfunnene på hver sin side av grensen. Enigheten landene imellom om å dele torsken 50-50 og den norsk-russiske fiskerikommisjonens forvaltningssamarbeid, fremstår likevel som en unik suksess, påpeker professoren.

Lære av historien

Historien har vist at Petter Dass hadde all grunn til å frykte konsekvensene av en svikt i torskefiskeriene. Erfaringene fra Teriberka og Newfoundland og fra de dramatiske vinterdagene langs norskekysten i 1989, er en viktig påminnelse om torskens betydning og de alvorlige omveltningene kystsamfunnene i nord kan bli kastet ut i, om tilgangen på denne verdifulle ressursen skulle tørke inn. Steinar Friis, som i mange år stod på barrikadene for kystbefolkningens rett til å fiske torsk, frykter at vi har erfart mer enn vi har lært.

- Vi har erfart viktigheten av å alltid ha et øye på bestanden, og det bærer vi med oss i alt vi gjør. Men faktum er at dagens fiskere langs kysten i nord er mer torskeavhengige enn noen gang, fastslår Friis. Og han får støtte fra fiskeriprofessoren ved UiT.

Det er et tankekors at verdien av torsken er så høy at vi i stor grad lar andre arter som hyse bli stående ufisket, istemmer Hersoug.