Sjømat i nord

Sjømatnæringen spiller en stadig viktigere rolle for nordnorsk økonomi. Produktiviteten og lønnsomheten er imponerende høy, og landsdelens bidrag til sjømatnæringen blir viktigere år for år.
Verdiskaping, vekst og eierskap

Fiske og oppdrett blir raskt mer kapitalintensivt, samtidig går stadig mer av verdiskapingen til å dekke eiernes investeringer, mens en mindre andel går til de ansatte. En del av eierskapet innen oppdrett er gradvis flyttet sørover, mens eierskapet til kyst og havfiske i hovedsak har blitt værende i landsdelen. I alle deler av næringen har eierskapet samlet seg på færre hender og blitt mer geografisk konsentrert. Disse endringene vil kunne påvirke fordelingen av den fremtidige verdiskapingen i nord.

Ansvarlige for artikkelen er Salt AS, som har skrevet den i samarbeid med Menon Economics AS og Nofima AS.

I artikkelen vil følgende tema omhandles

Sysselsetting

Kapital

Eierskap

 

Sjømatnæringene er stadig viktigere for Nord-Norge

Norsk sjømatnæring sprengte alle omsetningsrekorder med en eksportverdi på svimlende 91,6 milliarder kroner i 2016. Det er en rekordvekst på 75 prosent i løpet av bare fire år, og mange forventer at omsetningen vil passere 100 milliarder. Nordnorske ressurser og verdiskaping står i sentrum for denne eventyrlige veksten.

Sjømatnæringen spiller en stadig viktigere rolle for økonomien og velstanden i Nord-Norge.

Fra 2008 til 2014 gikk næringens andel av verdiskapingen i landsdelen fra 3,5 til 6 prosent.

Verdiskaping er det beste målet på hvor viktig næringen er for økonomien. Det forteller hvor mye næringen betaler ut i form av lønn til de som jobber der, og til overskudd. De høye prisene i 2015 og 2016 tilsier at næringens andel av verdiskapingen har økt ytterligere frem mot i dag. Den voldsomme verdiøkningen er først og fremst knyttet til økte priser og en svekket valuta, og ikke til volum. 

Ifølge Sintef kan de marine næringene passere petroleumsnæringens eksportverdi innen 20 år. I 2016 ble det eksportert fisk for rundt 24,5 milliarder kroner bare fra Nord-Norge. Det utgjør rundt 60 prosent av landsdelens totale vareeksport, og 6,3 prosent av all vareeksport fra Fastlands-Norge.

En økende andel av den norske totalfangsten fiskes av fartøy hjemmehørende i nord, og stadig mer av fisken landes også her. Samtidig troner Nordland øverst blant produksjonsfylkene innen oppdrett. 
 

Mer om prisvekst og volumreduksjon

Det er igjen blitt en sannhet at fisk lukter penger. Den voldsomme verdiøkningen er først og fremst knyttet til markedspris og ikke volum. For laks og ørret sank eksportvolumet med 3,5 prosent i 2016, mens verdien steg med hele 31 prosent. Ved inngangen til 2017 ble norsk laks eksportert for over 70 kroner kiloet.

Volumet av den totale hvitfiskeksporten økte med 7 prosent. Men selv om torskefiskeriene viste en svak oppgang fra 2015, lå fangsten likevel under nivået i 2014 og 2013 (henholdsvis 38 500 og 42 500 tonn lavere).

For få år siden måtte fiskerne se førstehåndsprisen på torsk stupe til under 10 kroner kiloet, men ved inngangen til årets sesong snuste de på kilopriser opp mot 30 kroner. De ustabile fiskeprisene gir seg utslag i varierende verdiskaping fra år til år. Den langsiktige trenden har likevel vært positiv helt fra 2003, og høy laksepris har drevet resultatet til værs.

 

Figuren nedenfor viser driftskostnader og lønnskostnader innen oppdrett i perioden 1990 – 2014. I 2014 var verdiskapingen i næringen på litt over 15 milliarder kroner.

Eventyrlig produktivitetsvekst

Norske fiskere og akvakulturarbeidere kan nå vise til en produktivitet som i følge FN's organisasjon for ernæring og landbruk, (FAO) er 77 ganger høyere enn verdensgjennomsnittet.

Figuren under viser utviklingen i fangst per fisker i antall tonn fra 1945 til i dag. Parallelt med at antall fiskere reduseres, stiger fangstmengden per fisker, og utviklingen i produktivitet skyter fart fra lukkingen av torskefiskeriene i 1990.

Det er produktiviteten i næringen og markedets etterspørsel etter sjømatprodukter som bestemmer hvor store økonomiske verdier som skapes på lang sikt. Med markedet mener vi befolkningen i alle land som spiser norsk sjømat, og hele 95 prosent av den konsumeres i utlandet.

Produktivitetsveksten har vært særlig høy innen oppdrett. Fra 1980 til 2014 kunne næringen vise til en årlig produktivitetsvekst på 19 prosent (SSB, Nasjonalregnskapet). Samtidig som dagens oppdrettsvolum kan ganges med 25 fra midten av 80-tallet, har antall ansatte i oppdrettsnæringen bare hatt en svak vekst. Tilsvarende produktivitetsvekst i fastlandsøkonomien har ligget på knappe 2 prosent.

Figuren viser årlig produktivitetsvekst i oppdrett og resten av næringslivet i fastlands-Norge.

Hvorfor så høy produktivitetsvekst i oppdrett?

Det er flere elementer som påvirker den høye produktivitetsveksten i oppdrettsnæringen. Dagens produksjon har mye større, mer automatiserte og mer effektive enheter. Mange oppgaver som røkterne tidligere gjorde selv er nå overtatt av leverandører, for eksempel fortøyning og nothåndtering. Fôringen er også automatisert. Mye av veksten i arbeidsinnsats har derfor funnet sted utenfor oppdrettsselskapene, slik at vi får vekst hos både utstyrsprodusenter og spesialiserte tjenesteleverandører. Det er også vekst innenfor fôr, logistikk, markedsføring, medisiner og slakteteknologi. Når sysselsettingen i tilgrensende næringer nå er større enn i selve oppdrettsnæringen, er imidlertid den reelle produktivitetsøkningen per konsumklar laks langt lavere enn det kan se ut som.

Konsolidering av næringen har bidratt til stordriftsfordeler og sterkere satsning på innovasjon, noe som har skapt en helt annen effektivitet i alle ledd. I tillegg har man i større grad klart å tilpasse volumene til svingningene i etterspørselen.

Veksten i produktivitet (kg matfisk per timeverk) har siden 2000 stort sett vært høyere i nord enn i resten av landet. Veksten skyldes dels mindre problemer med lakselus, og dels at næringen er yngre i store deler av landsdelen og derfor har hatt et stort læringspotensial.

 

 

 

Ingen sysselsettingsvekst

Nasjonalt er antall sysselsatte med fiskeri som hovedyrke mer enn halvert siden innføringen av kvotesystemet i 1990. Samtidig solgte norsk sjømatnæring fisk til en høyere verdi på én måned i 2016 enn i hele 1990. Siden den gang har hele 11 042 heltidsfiskere forlatt næringen uten å bli erstattet. En reduksjon på nærmere 54 prosent. Mer enn halvparten av denne reduksjonen er kommet i Nord-Norge.

 

I samme periode har antallet registrerte fiskefartøy i landsdelen gått ned med 6 000, en reduksjon på 64,6 prosent. Størst var nedgangen i tiårsperioden 2000 - 2010, da nesten 4 000 fartøy gikk ut av fartøyregisteret. Dersom man ser bort fra et stort antall ikke-aktive fartøy som gikk ut av registeret da merkeavgiften ble innført i 2004 ble antallet redusert med tett på 3 000 fartøy i denne perioden.

Dette er både et resultat av en naturlig effektiviseringsprosess og ulike reguleringstiltak for å tilpasse flåtekapasiteten til ressursgrunnlaget. Samtidig er det en konsekvens av en villet politikk der reduksjon av fartøy og fiskere har vært sett på som nøkkelen til lønnsomhet.

Nord-Norges andel av den nasjonale sysselsettingen innen fiskeri og oppdrett går også ned, men fortsatt befinner nær halvparten av alle sysselsatte i fiskeri og havbruk seg i Nord-Norge. Sysselsettingsstatistikken viser at den nordnorske andelen har vært fallende siden 2009.

Har frafallet av fiskere snudd?

De fem siste årene er det blitt 169 færre heltidsfiskere (tall fra Fiskeridirektoratet pr 18.01.2017) og 146 færre fartøy i nord, men fra 2015 til 2016 har det likevel vært et beskjedent oppsving. Nordland har hatt en vekst i antall fartøy det siste året, mens Finnmark har fått flere nye aktører og fartøy – sannsynligvis i hovedsak relatert til reguleringen av kongekrabbefisket.

Men selv om fiskeriminister Per Sandberg (Frp) nylig markerte en oppgang i antall yrkesfiskere nasjonalt – for første gang på 20 år – med den mye debatterte uttalelsen "Det er ikke lenger flaut å være fisker", og at nye krabbefiskere i Finnmark har dempet fallet i Nord-Norge, gir ikke økningen fra 2015 til 2016 seg utslag i den samlede statistikken for landsdelen. For også i rekordåret 2016 sank antallet nordnorske fiskere alle tre fylkene sett under ett.

Når det er Vestlandet, med fylkene Møre og Romsdal, Hordaland og Rogaland, som opplever størst vekst i antall fiskere, kan det indikere at veksten på landsbasis i 2016 like gjerne kan være et utslag av innskrenkingene i petroleumsnæringen, som et signal om at trenden har snudd og at fiskerinæringen er blitt mer attraktiv og åpen for nye aktører.

 

Samtidig som antallet fiskere går ned, øker sysselsettingen innen oppdrett landet sett under ett, uten at dette kompenserer for tapet av arbeidsplasser i den tradisjonelle fiskerinæringen over tid. Ser man de siste fire årene isolert (2012 - 2015) overstiger sysselsettingsveksten innenfor oppdrett i Nord-Norge likevel reduksjonen i antall heltidsfiskere. Dermed kan veksten i oppdrettsnæringen i nord være i ferd med å nå et nivå som bidrar til å flate ut det samlede sysselsettingsfallet i sjømatnæringen. Spørsmålet er bare hvor lenge veksten vil vare.

I 2015 var om lag 6 700 personer sysselsatt i norsk oppdrett av laks, regnbueørret og andre marine arter, 2163 av disse i Nord-Norge. På landsbasis var rundt 15 000 ansatt i tilgrensende næringer, først og fremst i en sterkt voksende leverandørindustri. Rundt 5 500 av disse var i Nord-Norge. Oppdrettsnæringen i Nord-Norge bidrar med andre ord til mer enn 2 arbeidsplasser blant leverandører for hver arbeidsplass i selve næringen.

Når det gjelder den tradisjonelle fiskerinæringen har det vært vanlig å regne at en arbeidsplass på havet gir 3 på land. Nofima arbeider i disse dager med å kartlegge nøyaktige ringvirkningstall.

Antallet tillatelser for produksjon av laks og ørret som er i drift i Nord-Norge har økt jevnt og trutt siden midten av 90-tallet. Med denne veksten er det også kommet langt flere lokaliteter for oppdrett, noe som isolert sett gir økt sysselsetting i landsdelen.

Nord-Norges andel av sysselsettingen i fiskeindustrien i landet sett under ett har vært svakt økende over tid, men er noe redusert de siste årene. Dette skyldes både at sysselsettingen i nord har blitt redusert i takt med fallet i torskekvotene, og at fiskeindustrien i Sør-Norge har hatt en viss økning siden 2012.

Om sysselsetting i fiskeindustrien

Også i fiskeindustrien har sysselsettingen sunket over tid, men på langt nær like mye som i fiskeriene.

 

I perioder med god tilgang på hvitfisk har industrien kunne ansette flere, særlig på 90-tallet med økende torskekvoter, og fra 2008 til 2014. Ifølge SSBs statistikk var antall ansatte i fiskeindustrien i Nord-Norge på rundt 3 500 i 2015. Men siden SSB måler i fjerde kvartal, og nordnorsk fiskeindustri har hovedsesongene i første kvartal, utgjør dette en betydelig underrapportering. Nofima har beregnet sysselsettingen i første og andre kvartal 2016 til rundt 7 000 personer. Selv om denne sysselsettingen er sesongbasert, og i stor grad består av utenlandsk arbeidskraft, bidrar den vesentlig til verdiskapingen i industrien.

 

 

Fiskerne blir eldre

De nordnorske fiskerne blir færre og eldre. Gjennomsnittsalderen har økt fra tett på 41 år i 1990 til 47,5 i 2016. Verst har utviklingen vært i Troms, der gjennomsnittsalderen har økt med mer enn 8 år, til over 48 år i 2016. Av landsdelens 4457 heltidsfiskere var kun 30 prosent under 40 år – mer enn halvparten av disse hjemmehørende i Nordland.

Dette indikerer at antallet fiskere vil fortsette å synke med mindre det skjer en storstilt rekruttering. Et lyspunkt er at 40 prosent av de nye fiskerne på landsbasis i 2016 var under 30 år. Og at blant annet opplæringskontoret i Nordland melder om økt etterspørsel etter lærlingeplasser innen fiskeri fra ungdom i nord.

Gode tider i sjømatnæringen og fall i oljenæringen ga økt tilstrømning til fiskeriene i 2016. Flere unge ønsker å satse innen fiskeri, og sjømat vil trolig spille en stadig viktigere rolle for norsk eksport i fremtiden. Dersom tilgangen på nye rekrutter og arbeidskraft øker, er det lite som tyder på at det vil bli vesentlig enklere for ungdom å komme inn i næringen. Med en pris på fiskerettigheter som passerte 1,1 million per kvotefaktor allerede i 2014, er inngangsbilletten høy for ungdom som vil etablere seg – også ved et generasjonsskifte. Videre effektivisering og strukturering vil føre til at antallet arbeidsplasser om bord i den nordnorske fiskeflåten mest sannsynlig fortsette å synke i overskuelig framtid.

 

Sjømatnæringen har blitt en kapital-rik næring

Samtidig som antall jobber i fiskerinæringen faller, øker investeringene, og det står nå stadig mer kapital bak hver arbeidstaker. I figuren nedenfor vises utviklingen i verdien av kapitalen som er satt i arbeid i næringen. Tallene er for hele landet, men investeringstallene for fylker tyder på at denne veksten ikke avviker betydelig i landsdelen. Verdien i 2008 er satt til 100, og tallene for de andre årene er målt opp mot dette

Figuren viser at kapitalverdien i fiske doblet seg i perioden 2003 til 2008. Etter 2008 har vi også tall for oppdrett. Tallene viser høy vekst også de senere år, særlig innen oppdrett, der verdiene har mer enn doblet seg.

Veksten handler delvis om at båter, utstyr og teknologi har fått en stadig viktigere rolle i verdiskapingen. Men en del av den økte kapitalverdien i næringen skyldes kjøp av rettigheter i fiskeflåten og i oppdrettsnæringen. Tabellen under viser at det fram til 2014 ble omsatt strukturkvoter knyttet til konvensjonelle kystfartøy for over 2,7 milliarder kroner. I havfiskeflåten er struktureringen enda sterkere, men der har den i stor grad skjedd internt i rederiene. Gjeldsveksten i havfiskeflåten er dermed ikke like stor som struktureringen skulle tilsi.

Veksten handler med andre ord ikke bare om bedre utstyr og båter, men også om at verdien av virksomhetene øker. Man har med andre ord i større grad synliggjort verdien av å eie kvoter og lisenser innen sjømatnæringen.

Kvoteverdier i norske torskefiskerier, 2014
  Pris kvotefaktor (mill) Omsatte kvotefaktorer "Omsetning" kvoter
Torsketrål 100 54,2 5 420
Konvensjonelle havfiskefartøy 30 63,5 1 905
Konvensjonelle kystfiskefartøy, nord 1 2 117 2 117
Konvensjonelle kystfiskefartøy, sør 1 615 615

Den generelle trenden går i retning av færre, større og mer effektive fartøy. Verdien av norske kystfartøy – den dominerende flåtetypen i nord – har i snitt doblet seg siden struktureringen startet. Samtidig er gjennomsnittlig verdi av fisketillatelser mangedoblet fra rundt 15 000 kroner i 2003 til mer enn 3,2 millioner i 2015. Dette mens fartøyenes langsiktige gjeld i snitt har økt fra 1,5 til 5,7 millioner kroner. Snittalderen på fartøyene holder likevel med få unntak stø kurs oppover. I 2015 lå denne på mellom 29 og 30 år i de tre nordnorske fylkene. Så langt har verdiøkningen i næringen med andre ord ikke resultert i noen storstilt flåtefornyelse, fiskeflåten sett under ett.

Svingningene har imidlertid vært store. Finanskrisen, med krakk i torskemarkedet og priser ned mot 10 kroner kiloet, ligger ikke lenger tilbake enn i 2009/2010. Det har naturlig nok påvirket flåtens evne til å fornye seg. For de enkelte flåtegruppene er bildet også langt mer nyansert. Med unntak av Troms synker gjennomsnittsalderen i flåtegruppen over 28 meter. Mye tyder likevel på at investeringstakten er knyttet vel så mye til oppkjøp av kvoterettigheter som til investeringer i teknologi og fartøyutvikling.

Denne utviklingen kan forklares om vi ser på de ulike flåtegruppene. Kystflåten over 28 meter vokser voldsomt. I 2004 var det fire konvensjonelle kystbåter over 28 meter, i 2014 var det 64. Her er det rimelig at alderen går ned.

De mellomstore båtene på 15-28 meter, synker mye i antall. Her forsvant 45 prosent av båtene mellom 2004 og 2014. De minste båtene har en relativt mindre avskalling, på 18 prosent, i alle fall formelt. Flåten under 11 meter har ikke hatt tilgang til strukturordninger, men en samfiskeordning som også har en betydelig struktureffekt. Samfiske betyr at to båter kan fiske begge kvotene på samme båt, uten at den inaktive båten må kondemneres. Den må imidlertid holdes i forskriftsmessig stand. Med 355 samfiskende fartøy i 2015, betyr det at et tilsvarende antall ligger til kai. Den aktive flåten består derfor av færre og nyere fartøy enn statistikken tilsier.

 

Vekst, lønn og avkastning på kapitalen

Så sent som i 2000 hadde næringen en 50/50-deling av verdiskapingen med like deler til lønn og lott som til eierne og bankene i form av driftsoverskudd. 14 år senere var verdiskapingen over 15 milliarder, men da gikk kun en fjerdedel til lønn. Denne utviklingen reflekterer at næringen samlet sett har blitt langt mer kapitalintensiv og at færre hever lønn der. Innenfor oppdrett har imidlertid antall sysselsatte økt noe, og dermed har også lønnskostnadene steget de siste årene.

Siden tusenårsskiftet har altså en stadig større andel av verdiskapingen tilfalt de som eier kapitalverdiene. For arbeidstakerne i hele fiskeflåten falt andelen av verdiskapingen fra ca 85 til ca 65 prosent. Om lag 35 prosent ender nå som driftsresultat til eierne.Fisk

For havbruk har det vært en tydelig trend i samme retning, men her svinger det mer ut fra de store prisvariasjonene. De siste årene har eiernes andel av verdiskapingen ligget mellom 60 og 75 prosent. Før år 2000 lå andelen stort sett under 20 prosent. Med så store endringer på relativt kort tid, kan vridningen mot større avlønning av kapital og eierskap synes dramatisk. Det er da verdt å merke seg at årsaken er de gode prisene, og ikke fallende avlønning eller arbeidskraftproduktivitet. Norske fiskere og oppdrettsansatte er tvert i mot blant de mest effektive i verden.

Oppdrett

Eiernes gradvis økende andel av sjømatnæringens verdiskaping skal nettopp sikre avkastning på en stadig større kapitalbase. Figuren under viser utviklingen av denne avkastningen over tid.

Figuren viser at kyst- og havfiske har hatt en relativt stabil avkastning på kapitalen det siste tiåret. Den større andelen av verdiskapingen som går til overskudd har med andre ord ikke ledet til langt høyere lønnsomhet i fiske, men i oppdrett har vi sett et kraftig løft i lønnsomheten de senere årene. Dette er i hovedsak drevet av kraftige prissvingninger.

I hele næringen har man sett en kraftig oppbygging av gjeld, men gjeldsgraden (gjeldens andel av totalkapitalen) har ikke økt. Med stadig lavere renter har også rentekostnadene holdt seg relativt stabile de seneste årene.

Høy produktivitet smitter over på lønn

Produktivitetsveksten gir seg også utslag i økt lønn både i fiskeri og oppdrett, selv om lønningenes andel av verdiskapningen synker. De totale lønnskostnadene stiger samtidig som antallet sysselsatte går ned. I fiskeri er lønnsutviklingen også sterkt knyttet til prisutviklingen på fisk. Innad i fiskerinæringen er det utbetalingene til arbeidsgodtgjørelse i havfiskeflåten som stiger desidert mest.

I figuren under ser vi at lønnsnivået i fiske og oppdrett har økte med henholdsvis 90 og 70 prosent i Nord- og Sør-Norge.

Kvalitet taper for effektivitet, men taper man på det?

Et viktig spørsmål er om den økte effektiviteten i fiskeriene kan gå ut over kvaliteten på fisken, og dermed verdiskapingspotensialet. Kvaliteten har betydning for prisene og Norges omdømme i markedene, og for fiskens anvendelsesmuligheter og for lønnsomheten i industrien.

Her er hysefisket et eksempel. I figuren nedenfor ser vi at det er lite fangst tidlig på året, men god kvalitet og gode priser. Så får man en voldsom fangstøkning i en periode på 5-6 uker. Da skjer både forventede og mindre forventede ting. Når kvantumet øker mye, øker samtidig andelen fisk av dårlig kvalitet ganske dramatisk. Og prisen på fisk av normal eller god kvalitet synker noe. At prisen synker når mengden øker er som forventet, og kanskje må man også regne med at kvaliteten går noe ned når kvantumet går opp.

 

Det neste som skjer er derimot mer overraskende. Figuren viser at prisforskjellen mellom god og dårlig kvalitet blir veldig liten fordi prisen på skadd hyse øker i denne perioden. Antageligvis på grunn av at de større båtene belønnes for store kvantum som gir effektiv drift hos mottakene.

I boken «Fisken og folket» har forfatterne påpekt en del generelle sammenhenger mellom effektivitet og kvalitet. Store sesongtopper er en utfordring for kvaliteten. Med veldig god tilgjengelighet blir det gjerne store hal, og båtene klarer ikke å håndtere fangsten like godt som ved små fangster. Eksempelet over viser at de kanskje heller ikke har de rette insentivene til forbedring, som et prissystem som belønner god kvalitet og straffer dårlige leveranser.

En annen effekt av struktureringen er at mange større kystbåter har rettigheter i flere ulike fiskerier, og kan få det travelt med å gjøre seg ferdig med det ene før man haster til det neste. Enkelte reguleringer bidrar også til å øke dette problemet. Overregulering i enkelte grupper kan resultere i kappfiske for å ta mest mulig før gruppekvoten er fisket opp. Og med kvotepakker med både torsk, sei og hyse kan de minst verdifulle artene lett bli nedprioritert.

I hav- og kystfiske er det vanskeligere å måle produktiviteten enn i oppdrett, fordi forholdene for fiske og volumene i det store og hele er styrt fra naturens side.

 

Hvor går eierskapet i næringen?

Den nordnorske sjømatnæringen blir stadig mer effektiv og gjør i økende grad bruk av kostbar teknologi, utstyr og båter. Når en større andel av verdiskapingen går til å avlønne kapitalen og investeringene, blir det samtidig viktig å forstå hvorfor dette skjer. Og å forstå hvem eierne er, hvor de hører til geografisk, og om det blir flere eller færre av dem. Det er også interessant å vurdere hvordan dette vil kunne utvikle seg videre. Særlig viktig er spørsmålet om hvor mye av verdiskapingen som blir igjen i Nord-Norge, slik at man kan sikre økonomisk aktivitet i landsdelen på lang sikt

Oppdrett

Knappe halvparten av verdiskapingen i nordnorsk oppdrett skapes nå i virksomheter eid av folk fra landsdelen (tall fra 2015). Resten kan knyttes til eiere i Sør-Norge og utlandet.

Kartlegging av eierskapet som ikke er regionalt, viser at mye av eiermakt er lokalisert i Bergen og Hordaland. Det er her vi finner hovedkontorene til selskap som Marine Harvest, Lerøy og Grieg Seafood, alle med store eierandeler i Nord-Norge. Større bedrifter som Nova Sea, Lerøy Aurora, Grieg Seafood Finnmark og Salmar Nord, har alle tunge aktører fra sørlige deler av landet på eiersiden.

Metode for beregning eierskap i havbruksnæringen

Kartene med regional eierskapsfordeling av driftsresultat for årene 2008, 2012 og 2015 er basert på selskap med minst én tillatelse i minst ett av de tre nordligste fylkene disse årene. Tillatelsene gjelder kun oppdrett av laks og ørret med produksjonsform matfisk, og formålet med tillatelsen må være kommersiell virksomhet. Den nordnorske andelen av driftsselskapets driftsresultat er beregnet ut fra produksjonskapasiteten på tillatelsene i Nord-Norge som andel av selskapets totale kapasitet i Norge.

Deretter har vi fordelt driftsresultatet fra nordnorske tillatelser på fylker, ut fra hvor eieren av driftsselskapet er lokalisert. Eierskapet følges hele veien tilbake til den ultimate eieren (en person, en utenlandsk aktør eller det offentlige). Ofte eies virksomheten gjennom mange eierledd, med flere eiere inne i bildet. Det er med andre ord krevende å finne de ultimate eierne.

 

Norgeskart2015

Fra 2008 til 2015 var det store endringer i eierskapet bak oppdrettsnæringen i nord. Andelen regionalt forankret eierskap falt fra 59 til 46 prosent målt i forhold til andelen av driftsoverskuddet næringen har generert i Nord-Norge.

Reduksjonen i den nordnorske eierandelen har først og fremst kommet i Nordland. I Finnmark er det svært få lokale eiere med aktiviteter innen oppdrett. Det er derfor lite potensial for eierskifter.

Vi ser også at utenlandske eiere gradvis har fått fotfeste i landsdelen, blant annet gjennom salget av Cermaq til Mitsubishi.

Norgeskart2008

 

Norgeskart2012

Konsolidering og konsentrasjon av eierskap i oppdrett

En mer moden oppdrettsnæring har gradvis blitt mer konsentrert, også i Nord-Norge. I 2008 drev 49 bedrifter med oppdrett av matfisk, ofte med flere lisenser og virksomhet på mange lokaliteter. I 2015 var antallet bedrifter redusert til 42, til tross for at mengden lisenser hadde økt markant. Det var først og fremst i perioden 2008 til 2012 at oppdrettsnæringen i Nord-Norge ble mer konsentrert, eller sagt med andre ord; at en større andel av verdiene gradvis kom over på færre hender.

Forsvinner fiskeriaktivitet ut av Nord-Norge?

I nordnorsk offentlighet går debatten høyt om utviklingen i fiskerinæringen, og man hører jevnlig at rettigheter til fiskeriene forsvinner ut av landsdelen. Men stemmer krisebeskrivelsene med virkeligheten?

Antagelig er det riktigere å si at utviklingen skyldes at nordnorske fiskere og fiskeindustri er blitt mer innovative, har fått større fremtidstro og er blitt mer industrielt orienterte enn å fremstille utviklingen som at nordnorske fiskere taper.

Hva skjer med rettighetene i fiske?

En viktig grunn til at debatten om eierrettigheter til fiske er så vanskelig, og forvirringen så stor, er at det er lett å gå seg bort i tall i en veldig kompleks næring. Fire viktige størrelser i denne sammen heng er deltakeradganger, kvotefaktorer, fangst og landinger.

Deltakeradgang

Deltakeradganger går mer ned i nord enn i sør. Dermed er det enkelt å trekke konklusjonen at Nord-Norge taper. Men hva forteller egentlig utviklingen i deltageradganger oss?

En deltakeradgang er en båts rett til å delta i et fiske. Det betyr at enkelte båter kan ha flere adganger, for eksempel i torskefiskeriene og i sildefiskeriene. For det andre har en deltakeradgang ulik størrelse. Om kvoten er 10 eller 1000 tonn, så har en båt bare én deltakeradgang for torsk. Å utelukkende telle deltakeradganger er derfor ingen god indikator for fiskeriaktivitet.

Kvotefaktorer

Et litt bedre mål på fiskeriaktivitet får vi ved å se på antall kvotefaktorer. Eierskapet til kvotefaktorer viser en svak tendens til at kvoter går sørover. Fartøy tildeles kvoter innenfor de fartøygrupper de tilhører. En kvotefaktor er det enkelte fartøys andel av gruppekvoten. For å finne det enkelte fartøyets kvote i tonn ganges kvotefaktoren med den totale kvoten i det enkelte fiskeri.

Nordnorske rederier har en stor del av torskekvotene. Andelen kvotefaktorer for trålflåten har økt litt i perioden, mens kystflåtens andel blir redusert fra 79 til 77 prosent mot slutten av perioden. Landsdelens rederier har lenge hatt en mindre andel av pelagisk fisk, en tendens som forsterkes gjennom struktureringen i denne perioden. Det har også vært en svak nedgang i andelen til ringnotflåten, mens kystflåtens andel av NVG-silda er redusert fra 60 til 40 prosent. Disse kvotene selges i stor grad av større kystbåter (over 28m), som heller prioriterer torsk. Mange av disse båtene har nytt svært godt av ordningene med kvotebonus for levendefangst eller ferskfisk. Enkelte båter med torskekvote på under 700 tonn har dermed klart å fiske over 2 000 tonn torsk.

Enda mer interessant er den kraftige omfordelingen innad i Nord-Norge i perioden. Her har Troms økt sin andel av torskekvotene (kyst over 11m) fra 16 til 24 prosent, på bekostning av Nordland som gikk ned fra 45 til 40 prosent og Finnmark med en reduksjon fra 18 til 14 prosent.

Kvotefaktorer er likevel ikke et fullgodt mål på fiskeriaktivitet, ettersom en del av aktiviteten foregår utenfor kvotesystemet. Kvotebonus for levendefangst, ferskfiskordning, overregulering, fiske i åpen gruppe og tilgang til nye ressurser som kongekrabbe og snøkrabbe er ordninger som i stor grad kommer Nord-Norge til del. Samlet dreier dette seg om ca 27 000 tonn i tillegg til de ordinære fartøykvotene.

 

Fangst og landinger

Det beste målet på fiskeriaktivitet er derfor å måle fangst og landinger direkte. Nordnorske båter har fanget mellom 60 og 65 prosent av norsk hvitfisk etter 2000. Denne andelen har blitt større de siste 10 årene, samtidig som kvantumet også økte mye fram til 2014.

Ser vi kun på landingene av torsk, er bildet enda tydeligere. Mellom 75 og 85 prosent av torsken landes i Nord-Norge, og andelen har vært økende over tid.

Samlet har nordnorsk fiskerinæring dermed styrket sin posisjon de siste 15 årene, i alle fall innenfor hvitfisksektoren.

 

 

Geografisk konsentrasjon av fiskeriaktiviteten

Selv om forskyvningen av fiskeriaktivitet fra Nord-Norge til Sør-Norge er begrenset, er det store endringer innad i landsdelen. Troms har økt sin fangstandel mye, på bekostning av Nordland og Finnmark. På kommunenivå blir endringene enda mer markante. Selv i perioden med fylkesbindinger, åpnet strukturkvotene for en regional omlokalisering av fiskeriene. Endringene resulterte i tydelige vinner- og taperkommuner for fangst. Det meste av strukturkvotene handles innen kommunen eller med nabokommuner. Det er nok en viktig forklaring på at det er taper- og vinnerkommuner i alle regioner. Spørsmålet er om disse forskjellene vil øke etter instruksendring og oppheving av fylkesbindingene, og om man vil kunne se en sterkere forskyvning også mellom fylkene i nord i fremtiden?

Kart1

Vinner- og taperkommuner i fangst av torsk fra fartøy registrert i kommunen. Prosentvis endring fra 2000 til 2015. Størrelsen på sirklene gjenspeiler økning/nedgang. (Kilde: Fiskeridirektoratet/Nofima)

Sysselsettingen på land er omtrent like stor som sysselsettingen i fiskeriene, men mer ujevnt fordelt. Siden 2000 har det vært store endringer i landingsmønsteret. Noen industribedrifter vokser og andre legger ned. Der industrien satser gjenspeiles det i økte landinger og økt sysselsetting. Også for landingene finnes det klare taper- og vinnerkommuner. De største vinnerkommunene de siste 15 årene er Berg, Øksnes, Hasvik, Lenvik og Båtsfjord. For landingene er nord-sør-dimensjonen tydeligere. Vinnerkommunene finnes i Nord-Norge, selv om det finnes mange kommuner med mindre aktivitet også i nord.

Kart2

Vinner- og taperkommuner i landinger av fersk torsk. Prosentvis endring fra 2000 til 2015. Størrelsen på sirklene gjenspeiler økning/nedgang (Kilde: Fiskeridirektoratet/Nofima)

Det er en tydelig sammenheng mellom fiskeriaktivitet og befolkningsutvikling i de mest fiskeriavhengige kommunene, hvor endringer i industrien ser ut til å bety mer for befolkningsutviklingen enn endringer i flåten. 

Eierskap i fiskerinæringen

Eierskapet i næringen blir stadig mer konsentrert, og rettighetene samles på stadig færre hender. Kvoterettighetene overføres også i økende grad fra små til større fartøy. Dette kommer tydelig fram i Fiskeridirektoratets statistikk for hele landet, som viser at andelen kystfartøy over 28 meter i fisket etter Norsk vårgytende sild (NVG-sild) økte fra 1,1 til 22,7 prosent fra 2007 til 2014, og fra 0,1 til 3,4 prosent i torskefisket. Samtidig ser vi en tydelig polarisering, der den mellomstore flåten med kystfartøy mellom 15 og 28 meter er blitt nesten halvert innenfor torskefiskeriene og redusert med en tredjedel i sildefisket. Tradisjonelt har denne flåten hatt stor betydning for sysselsettingen i landsdelen.

Tabell

For fartøy over 11 meter er antallet rettighetshavere (fartøyeiere) med eget organisasjonsnummer i Fartøyregisteret for Nordland, Troms og Finnmark redusert med nesten en femtedel siden 2004. Reduksjonen var størst frem til 2010. Det kan være en indikator på konsentrasjon av eierskap, og samtidig er antall fartøy gått betydelig ned. Ser man på hvor mange tillatelser som er knyttet til hver enkelt eier, trer den økte konsentrasjonen tydelig fram. Da ser man at det største antallet fisketillatelser samlet på én eier (org.nr) steg fra 14 i 2004 til 40 i 2017.  

Trenden har med andre ord gått både i retning av større fartøy og større aktører på eiersiden.

Frem til 2014 økte andelen av kvotefaktorene i Nord-Norge som er knyttet til strukturkvoter fra 2 til 30 prosent i kystfisket etter torsk og fra rundt 9 til 49 prosent for NVG-sild. Det vil si at halvparten av rettighetene i kystsildefisket og 30 prosent av rettighetene i torskefisket har vært omsatt én eller flere ganger. Dette illustrerer omfanget av kvoteomsetning i landsdelen i perioden, med påfølgende eierkonsentrasjon.

Fra arbeid til kapital

Landsdelens sjømatnæring skaper stadig større verdier nasjonalt. Veksten i produktivitet og verdi har vært enorm de siste årene, og trolig uten sidestykke i nordnorsk sammenheng. Fiskeri og oppdrett står for en økende andel av landsdelens samlede verdiskaping. Målt i kroner og øre, fangst og produksjon blir sjømatnæringen stadig viktigere i nord. Målt i antall sysselsatte har fiskerienes betydning derimot rast nedover år for år. Det var fisken og fiskerne som "bygde Nord-Norge". Fortsatt sikrer fisken arbeid og sysselsetting, men i langt mindre grad enn før. Økningen i oppdrettsnæringen og hos deres leverandører erstatter imidlertid en god del av de tapte arbeidsplassene.

Det har skjedd en kraftig dreining fra arbeid til kapital, med et eierskap som samles på stadig færre hender. Samtidig tilfaller en voksende andel av verdiskapingen eierne. Med færre ansatte har likevel lønnsutviklingen i både fiskeri og oppdrett vært god. I oppdrettsnæringen har det skjedd en forflytning av eierskap fra nord til sør i landet, mens fylkesbindingene så langt har bidratt til å holde Nord-Norges eierandeler innen fiskeri forholdsvis stabile. Innad i landsdelen har imidlertid de geografiske forskyvningene vært betydelige. Hvordan dette bildet vil bli i en situasjon med oppmykning av de regulatoriske begrensningene gjenstår å se.

30 prosent av de nordnorske kvotene i kystfisket etter torsk og nær 50 prosent av kystkvotene i fisket etter sild har byttet eier én eller flere ganger siden de ble omsettelige i 2004.

Frem til 2014 var det omsatt fiskerettigheter for anslagsvis 2,7 milliarder kroner i den norske konvensjonelle kystflåten.

En betydelig del av kapitalen i fiskerinæringen er dermed bundet opp i rettigheter.

Ved strukturering oppstår behov for mer effektive fartøy, og mange har ønske om bedre fangsthåndtering og bedre fasiliteter for mannskapet. Den økte kapitalintensiteten i næringen oppstår altså både på grunn av investeringer i rettigheter og i nye fartøy. Med fortsatt strukturering i flere fartøygrupper, og fortsatt behov for fornying og videreutvikling av flåten, vil kapitalintensiteten i fiskeriene fortsette å vokse.

Hva mener vi med «strukturering»

Virkemiddel for markedsbasert kapasitetstilpasning av fiskeflåten (i motsetning til subsidiert kondemnering). Ordningen ble første gang innført i kystflåten f.o.m 2004. Den åpner for omsetning av fiskerettigheter mellom fartøy (strukturkvoter), med den betingelse at fartøyet som selger rettigheten tas permanent ut av fiske. Strukturkvotene er per i dag tidsavgrensede, og kan tildeles i inntil 20 år. Strukturkvoter tildelt før 2007 har en tidsavgrensning på inntil 25 år. Ordningen gjelder i kystflåten mellom 11 og 27,99 meter. Et forslag om blant annet å fjerne tidsbegrensningen for strukturkvoter er på høring frem til 18. april (Kvoteutvalgets innstilling).

Det foregår i dag en betydelig handel med kvoter i landsdelen der fangstrettigheter bytter eiere mellom aktører i næringen. Det er liten erfaring med at inntekter fra kvotesalg reinvesteres i andre næringer, uten at dette er nærmere kartlagt. I de tilfeller der selger avslutter sin virksomhet og ikke reinvesterer i nye rettigheter og driftsmidler åpner dette for at kapitalen føres ut av næringen.

Når aktører som selger sine rettigheter og lisenser går ut av fiske og oppdrett tar de også kapitalen ut av næringen. Dette kommer som en følge av at de ofte er eldre og på vei ut av yrkeslivet. Dersom denne kapitalen ikke reinvesteres i landsdelen, står vi i fare for at verdiskapingen i nord svekkes over tid. Med en mer kapitalintensiv næring og med en mer mobil kapital, kan dette bli en utfordring for landsdelen.