Mot større frihet og økt konkurranse i fiskerinæringen

Høsten 2016 er skjebnetid for sentrale prinsipper som styrer råstofftilgang, kvoterettigheter, bearbeiding og omsetning av fisk i Nord-Norge. Innarbeidede reguleringer kan stå for fall, og det kan bety større frihet og endrede konkurranseforhold for aktørene i fiskerinæringen.

Debatten har rast siden Tveteråsutvalget la frem sin innstilling om sjømatindustriens rammevilkår i desember 2014. Utvalget anbefalte å sette en strek over trålflåtens leveringsplikt til utvalgte anlegg langs kysten, bearbeidingsplikten og aktivitetsplikten. Tre sentrale prinsipper som knytter verdiskapingen av de nordnorske fiskeressursene til lokalsamfunnene. Forslaget gikk rett inn i en allerede brennhet debatt om trålflåtens leveringsforpliktelser i Nord-Norge.

Stortinget svarte med å kreve to ekspertgrupper som fremlegger sine anbefalinger i høst. Sammen med det regjeringsoppnevnte Kvoteutvalget, kan deres konklusjoner bli avgjørende for så vel førstehåndsomsetning av villfisk som kvoterettigheter, og tilførsel og produksjon av råstoff ved nordnorske fiskeindustribedrifter.

Anbefaler betydelige lettelser i leveringsplikten

Den første av de tre, Pliktkommisjonen, fremla sitt syn den 12. oktober. Kommisjonen følger Tveteråsutvalgets anbefaling om å fjerne pliktsystemet for trålerne, men da mot en kompensasjon hvor de må overlate noe av sine kvoterettigheter til landindustrien. Dette kvantumet skal så kunne leies ut igjen til flåten, og da trolig under avtale om å få råstoffleveransene. Dersom denne ordningen innføres, etableres også et helt nytt prinsipp i norsk fiskeriforvaltning som klart utfordrer de gjeldende bestemmelsene i deltakerloven.

Beskrivelse plikter

Leveringsplikten

Skal sikre anlegg som bearbeider fisk stabil tilgang på råstoff fra torsketrålflåten. Hver enkelt trålkonsesjon har definerte bedrifter eller geografiske områder som har rett til å motta fangsten.

Praktiseres i dag som en tilbudsplikt der 80 prosent av fartøyets torskefangst og 60 prosent av hysefangsten skal tilbys de tilgodesette bedrifter/områder, subsidiært til andre bedrifter i regionen, før den eventuelt kan tilbys i det åpne markedet. Omfatter regionene Øst-Finnmark, Vest-Finnmark og Nord-Troms, samt Sør-Troms og Nordland. 20 av 37 torsketrålere var ved inngangen av 2015 omfattet av leveringsplikt.

Bearbeidingsplikten

Ble innført i 2007. Stiller krav om at 70 prosent av leveringspliktig råstoff kjøpt av et anlegg skal bearbeides. Dette skal sikre sysselsettingseffekt ved at leveringspliktig råstoff ikke selges videre ubearbeidet.

Aktivitetsplikten

For enkelte torsketrålkonsesjoner er det stilt krav om at rederiet skal sikre drift av foredlingsvirksomhet på bestemte steder. Det er i dag kun Havfisk ASA som har aktivitetsplikt knyttet til deler av sine fartøy.

Fiskesalgslagsloven

Erstattet f.o.m 2014 den tidligere Råfiskloven. Fullmaktslov som regulerer førstehåndsomsetningen av villfanget fisk. Definerer at alle leveranser og salg av råstoff skal skje gjennom eller med godkjenning fra et salgslag.

Strukturkvoteordningen

Åpner for at et fiskefartøy kan tildeles strukturkvoter i tillegg til egen grunnkvote. Dette mot at et fartøy med deltakeradgang i det aktuelle fiskeriet tas ut av fiske, og at alle deltakeradganger og konsesjoner tilhørende det uttatte fartøyet oppgis. Strukturkvotene er tidsavgrensede, og kan tildeles i inntil 20 år. Strukturkvoter tildelt før 2007 har en tidsavgrensning på inntil 25 år.

Deltakerloven

Regulerer adgangen til å drive ervervsmessig fiske og fangst og høsting av viltlevende marine ressurser med norske fartøy. Definerer blant annet at slik tillatelse kun kan gis til den som har drevet ervervsmessig fiske eller fangst på eller med norsk fartøy i minst 3 av de siste 5 år.

Endringer i kvotesystem vurderes

Den andre ekspertgruppen, ledet av administrerende direktør ved Oslo Børs Bente Landsnes, avgir sin vurdering av førstehåndsomsetningen av fisk innen utgangen av 2016. Mandatet forutsetter at omsetningen fortsatt skal skje innenfor rammene av eksisterende lovverk.

Kvoteutvalgets syn på fremtidens kvotesystem skal også legges frem før nyttår. I mandatet inngår både en evaluering av strukturkvoteordningen, spørsmålet om hvordan den forhåndsfastsatte tidsavgrensningen for strukturkvoter skal håndteres, og en vurdering av alternativer for ressursrentebeskatning.

Større usikkerhet i næringen

For næringen kan en liberalisering av regelverket bety større frihet til å gjøre økonomiske og markedsrettede tilpasninger. Det kan gi økt lønnsomhet for enkeltaktører, men også endringer i rettighetsforhold, eierskap og konkurransevilkår. For enkeltbedrifter kan resultatet bli vinn eller forsvinn. De nærmeste årene vil bringe med seg betydelige strukturendringer i fiskerinæringen i nord, der råstoff og arbeidsplasser i kystsamfunnene vil bli satt i spill. Dersom en betydelig større andel av råstoffet skal selges fritt i åpne auksjoner, vil det medføre langt større usikkerhet. Når siste bud er gitt, vil noen mest sannsynlig stå igjen som tapere.

For lokalsamfunnene som taper kampen om råstoffet, kan det bety bortfall av lokale hjørnesteinsbedrifter med aktivitetsplikt, tap av arbeidsplasser i fiske- og leverandørindustrien, tapte leveringsmuligheter for kystflåten, og en omfordeling av kvoterettigheter.

Fiskehjeller

Norges største trålrederi Havfisk ASA er i dag omfattet av aktivitetsplikt ved seks nordnorske anlegg: Stamsund, Melbu, Hammerfest, Storbukt, Kjøllefjord og Båtsfjord. Selskapet disponerer alene 11 prosent av de totale norske hvitfiskkvotene, og hadde en driftsinntekt på vel 1,1 milliard kroner i 2015. Bortfall av aktivitetsplikten vil gi Havfisk og Norway Seafood mulighet til å rasjonalisere sin drift, for eksempel ved å samle industrivirksomheten sin på færre anlegg.

I august godjente Nærings- og fiskeridepartementet salg av 64,42 prosent av aksjene i Havfisk ASA og 73,64 prosent av aksjene i Norway Seafoods AS fra Aker til Lerøy Seafood Group ASA. Økt industrielt eierskap til ressursene og ytterligere konsolidering av rettigheter kan bli utfallet dersom Kvoteutvalget i sin innstilling følger Tveteråsutvalgets anbefaling om å la industrien få eie fiskekvoter. Det samme kan bli resultatet om de støtter regjeringens ønske om å fjerne den omstridte tidsbegrensningen for strukturkvoter. Spørsmålet er hvilken betydning dette vil kunne få for Nord-Norges eierskap til fiskeressursene og framtidig verdiskapning langs kysten i nord.

Nye vekstmuligheter

En liberalisering av regelverket kan samtidig gi enkeltaktører mulighet for vekst både til havs og på land. Dette kan være aktører som i dag ikke er tilgodesett gjennom leveringsvilkårene, eller opplever begrensningene i dagens kvotesystem som en brems for videre utvikling.

Et oppmyket regelverk vil også kunne åpne for kapitaltilgang og samhandling mellom flåte og industri om innovasjoner rettet mot et felles marked. Her kan det også skapes grobunn for noen sterke nordnorske enkeltselskaper med betydelig vekstkraft.

Pliktkommisjonens krav om avkortning åpner også til en viss grad for en lenge etterspurt omfordeling av kvantum fra hav til kyst. Det hevdes imidlertid høylytt at den foreslåtte kvoteavkortingen på langt nær kompenserer kystsamfunnene for kostnadene av tapte trålleveranser.

Uansett utfall vil høstens hendelser trolig gi ny næring til diskusjonen om hvem som skal eie retten til de norske fiskeressursene i fremtiden. Det foreligger allerede to forslag til grunnlovsendringer som skal fastslå folkets eierskap til fiskeressursene. Når regjeringen i desember legger frem sin melding basert på pliktkommisjonens rapport, får vi de første signalene om hvilken retning dette vil gå i.

 
Boken - Fisket og folket

FikenhOgFolket

Fisken og folket

Et knippe forskere tilknyttet Nofima ga i august i år ut boken «Fisken og folket». Her skisseres de store linjene i fiskerinæringens utvikling, og det formidles kunnskap både om torskenæring og politikk for enklere å forstå hvordan næringen og kystsamfunnene formes.

Fisken er en felles ressurs. Fiskerinæringen er en av våre eldste næringer.
Fisken har vært eksportvare i over 1000 år. Fisken har sørget for arbeid og
slit, for mat og velferd. Næringen er fortsatt i endring, og den har blitt mer
moden: subsidiefri, eksportrettet og teknologisk avansert. Men betyr
dette også færre fiskere, færre ansatte i industrien og færre bosatte i de typiske fiskerikommunene? Med fiskeriformuene på færre hender, og færre hender i arbeid, er det mange som stiller spørsmål ved legitimiteten i dagens fiskeripolitikk.