Hvem eier Nord-Norge?

I november 2021 rettet Kunnskapsbanken for Nord-Norge søkelyset mot ulike typer eiere i Nord-Norge. Her ble det vist at private personer eier en større andel av næringslivet i Nord-Norge enn i resten av landet, mens utenlandske eiere fokuserer sterkere på Sør-Norge.

I denne artikkelen dykker vi dypere ned i eierstrukturene og tar for oss myter og perspektiver om eierskap i nord.

For det er mange påstander som ikke nødvendigvis hviler på fakta. For å forankre analysene i denne artikkelen baserer vi oss i stor grad på sammenligninger med resten av landet. Slik spør vi gjennomgående om det er noe spesielt ved eierforholdene Nord-Norge generelt og landsdelens delregioner spesielt.

Hvorfor er eierskap viktig?

Hvorfor snakker vi om eierne i næringslivet? Fordi de rette eierne kan skape store verdier – for eierne selv, for de ansatte i bedriftene og for samfunnet som helhet.

Eierskap er også tett knyttet til investering. Eierne tilfører kapital til gode ideer og bedrifter, de velger ut hvilke prosjekt og selskap som skal tilføres kapital, de styrer sine bedrifter og de tilfører nettverk, kompetanse og andre ressurser bedriftene trenger for å utvikle og styrke sin konkurranseevne.

Erfaring og nettverk spiller også en viktig rolle for eierskapet. Lokale eiere har best tilgang til lokale nettverk og markeder, mens utenlandske eiere kan gi en fordel for eksportrettet virksomhet, eller virksomheter som er avhengig av ressurser fra utlandet.

For mange næringer kan en kombinasjon av lokalt, nasjonalt og internasjonalt eierskap være best. Da vil eierne forstå utfordringer og muligheter fra det lokale til det globale. Nordnorske eiere har utviklet unik kompetanse innenfor noen industrier, som for eksempel sjømat, prosessindustri, maritim sektor og bergverk. Dette er kompetanse som også kan brukes til å skape verdi i andre landsdeler. Det er derfor ofte et sunnhetstegn at nordnorske investorer tar eierskap i næringer utenfor landsdelen.

Eiertyper i nord og sør: Er det noen forskjell?

Bedrifter i Norge er i hovedsak eid av norske personer. Deres rolle er spesielt viktig for å skape arbeidsplasser. I Sør-Norge er 57 prosent av arbeidsplassene i næringslivet knyttet til norske, personlige eierskap. I Nord-Norge andelen er enda høyere.

Dersom man fokuserer på verdiskaping i stedet for sysselsatte spiller utenlandske og offentlige eiere en langt viktigere rolle: Da dobles det offentlige eierskapets andel både i sør og i nord. Verdiskaping gir uttrykk for den samlede økonomiske verdien virksomheter skaper for ansatte, eiere og staten gjennom lønn, overskudd, utbytte og skatt.

Innslaget av offentlig eierskap er markant høyere i Nord-Norge enn i Sør-Norge, både målt i sysselsetting og verdiskaping. Innslaget av utenlandsk eierskap er derimot langt lavere i nord enn i sør. Vi ser med andre ord store forskjeller i eierstruktur mellom Nord- og Sør-Norge. Mye handler om næringssammensetning, men ikke alt kan forklares av det.

Eierskap i næringene

Forskjell i eierstruktur mellom Nord- og Sør-Norge er i hovedsak drevet av to faktorer: Den første er forskjell i næringsstruktur, den andre er et gjennomgående større innslag av utenlandsk eierskap i alle næringer.

Sjømat, reiseliv og transport er næringer som er relativt store i Nord-Norge sammenlignet med Sør-Norge. Disse næringene domineres av det norske, personlige eierskapet. Olje- og gassnæringen, maritime næringer og prosessindustrien er næringer med betydelig utenlandsk eierskap. De to førstnevnte er mindre i Nord-Norge enn i Sør-Norge. Prosessindustrien er derimot stor i nord, men endrer ikke alene det overordnede bildet som preges av personlig eierskap.

I andre store næringer som bygg og anlegg, handel og andre tjenester er innslaget av utenlandsk eierskap langt mindre i nord enn i sør. Andel personlig eierskap dominerer og er faktisk høyere i alle næringer i nord, bortsatt fra sjømat. Dette drives i hovedsak av en mindre tilstedeværelse av store internasjonale tjenesteleverandører i Nord-Norge. Vær oppmerksom på at denne analysen også tar høyde for store bedrifters aktiviteter ved avdelingskontorer.

Eierskap og bedriftsstørrelse

En høyere andel norsk, personlig eierskap i Nord-Norge kan trolig knyttes til at landsdelen preges av små bedrifter. Investering i andre land, eller landsdeler lenger unna bostedet, er knyttet til høyere transaksjons- eller informasjonskostnader. Derfor er det mer sannsynlig at investorer fra andre regioner eller land investerer i større bedrifter. Det er tryggere.

Bedrifter i Nord-Norge er i gjennomsnitt mindre enn i Sør-Norge. Store bedrifter (med lønnskostnader over 100.000 millioner kroner per år) står for 43 prosent av verdiskapingen i Sør-Norge, men bare 15 prosent i Nord-Norge.

For små bedrifter er eierskapsstrukturen nokså lik i nord og sør, men for mellomstore og store bedrifter observerer vi en mye høyere andel utenlandske eiere i Sør-Norge. For mellomstore bedrifter finner vi også en lavere andel offentlig eierskap i Nord-Norge.

Eierskap i ulike deler av Nord-Norge

Fra Brønnøysund i sør til Varanger i nordøst er det markante forskjeller i både nærings- og eierstruktur. Når vi måler eierskapets betydning gjennom bidrag til verdiskaping, er det utenlandske eierskapet viktigst i Vest-Finnmark og Hålogaland-Troms. Dette er drevet av olje- og gasselskapene.

Det personlige eierskapet er mest fremtredende i Hålogaland (fra Lofoten i sørvest til Harstad og Narvik i nord og øst). Dette handler om en kombinasjon av et sterkt reiseliv, store transport- og logistikkaktører og en vital sjømatnæring.

Offentlig eierskap er mest tydelig i Bodø-regionen og i Øst-Finnmark. Dette drives i hovedsak av kraftsektoren som domineres av offentlig eierskap.

Seks myter og perspektiver om eierskap i Nord-Norge

Gjennom mange tiår har eierskap vært et tilbakevendende tema i nordnorsk samfunnsdebatt. Sentralt står debattene om eierskap til naturressursene, eierskap til industrien, eiernes lokale investeringsvilje og manglende tilgang på risikovillig kapital.

Et etterlatt inntrykk er at landsdelen overtas av utledninger og 'søringer', at nordnorsk eiere ikke er opptatte av å ta eierskap i resten av landsdelen, at det ikke finnes ressurssterke eiermiljøer i landsdelen og at risikovillige og profesjonelle investorer overser Nord-Norge.

Men stemmer dette? Under ser nærmere på disse viktige trekkene ved eierskap i landsdelen.

Søringer og utlendinger tar over Nord-Norge: Det er feil

For å kunne vurdere om eierskapet til næringslivet i landsdelen gradvis tas over av andre må vi dele personlige eiere i to kategorier avhengig av bosted. Vi skiller mellom personlige eiere som er folkeregistrert i Nord-Norge og de som er bosatt i Sør-Norge eller utlandet. Vi benytter adresseinformasjon fra Aksjonærregisteret for å gjøre dette skillet.

Figuren nedenfor viser at andelen av verdiskaping som kan knyttes til landsdelens eiere har vært stabil de siste årene med over 40 prosent av verdiskapingen. Andelen er enda større om den måles i antall sysselsatte. Sørnorske eiere står kun for 12 prosent av verdiskapingen og dette tallet er også stabilt.

Sagt med andre ord: Personlige, nordnorske eiere står for tre og en halv gang så mye av verdiskapingen i nord sammenlignet med personlige eiere med adresse i sør.

Det utenlandske eierskapet i Nord-Norge får gradvis noe større omfang. Vi ser dette i den kraftforedlende industrien der utenlandske eiere har en dominerende rolle (Alcoa, Elkem, Celsa, Ferroglobe, SMA, Freyr og andre). Det er også tegn til gradvis sterkere utenlandsk preg innen havbruk og transport i Nord-Norge.

Nordnorske eiere er lokalorienterte: Det stemmer nok.

Er nordnorske eiere mer lokalt orientert enn eiere fra andre regioner og fylker i Norge? Svaret på dette spørsmålet er nok ja.

For å kartlegge dette har vi analysert hvilken andel av eieres verdiskaping som kan lokaliseres til eget fylke eller egen delregion i Nord-Norge.

Tallet i Sør-Norge trekkes kraftig ned på grunn av store nasjonale eiere med bosted i Oslo og Viken. Hvis vi ekskluderer disse to fylkene så øker andelen lokaleierskap til 84 prosent. Denne andelen er fortsatt betydelig lavere enn i Nord-Norge.

Også innad i landsdelen finner vi forskjell mellom delregioner (se figuren under). Eiere fra Bodø-regionen eier like mye utenfor sin region som eiere sørpå. Jo lenger nord vi reiser, jo mer konsentrerer lokale eiere sitt eierskap til sin lokale region. Eiere i Øst- og Vest-Finnmark skaper bare 5 prosent av sine verdier utenfor sin egen region.

Nordnorske eiere er små og fragmenterte: Det stemmer nok.

Det hevdes at nordnorske eiere får mindre til i næringslivet fordi bedriftene de eier er for små og tilgangen til kapital er for liten.

Tallene viser at eiere er gjennomsnittlig litt mindre enn i Sør-Norge, når det måles i bidrag til verdiskaping.

Eiere i Sør-Norge skaper verdier på 3,1 millioner kroner (2019), mens for nordnorske eiere er tallet på 2,7 millioner kroner. Ser vi på median-bedriften finner vi derimot nesten det samme tallet i begge landsdeler.

Men det er stor forskjell mellom delregioner i Nord-Norge. Personlige eiere i Helgeland og Hålogaland-Nordland er faktisk gjennomsnittlig litt større enn personlige eiere i Sør-Norge, mens eiere i Vest- og Øst-Finnmark skaper betydelig mindre verdier.

Store eiere har gjerne tilgang på mer ressurser og har større evne til å løfte store investeringsprosjekter. Det kan være viktig for regional utvikling over tid. Vi har beregnet andelen av eierskap til de som utgjør de en prosent største eierne i landsdelen (se figuren nedenfor).

Eierskapet er med andre ord mindre noe konsentrert i nord. Det er bare i Helgeland og Hålogaland Nordland at eierskap er konsentrert i samme grad som sørpå.

I Finnmark står den største 1 prosent av eierne for kun 15 prosent av den den personlig eide verdiskapingen.

Nordnorske eiere er mindre produktive: Ja, men mest på grunn av størrelse

Nordnorske eiere har mer eierskap i næringer der det produseres lavere verdiskaping per sysselsatt. Men dette i seg selv betyr ikke at nordnorske eiere skaper mindre verdier gjennom sitt eierskap. Det kan rett og slett være et resultat av næringsstruktur.

En bedre måte å vurdere dette på er å se på produktivitet (verdiskaping per sysselsatt) til ulike eiertyper innad i hver næring, og samtidig utelukkende konsentrere oss om næringsaktivitet i Nord-Norge.

Figuren under viser verdiskaping per sysselsatte i ulike næringer i næringslivet i Nord-Norge. Så vi fokuserer kun på aktiviteter i nord. Søylene viser produktiviteten til eiere fra nord og sør. Vi ser med andre ord bort fra utenlandske og offentlige eiere i denne figuren.

I figuren ser man først at produktiviteten varier betydelig mellom ulike næringer i Nord-Norge.

De seks næringene der nordnorske eiere gjør det bedre overrasker litt. At sjømat står på denne lista overrasker ikke, men at nordnorske eiere har høyere produktivitet innen kunnskapstjenester, helse og prosessindustri er interessant. Man skulle forvente at store utenlandske aktører med mye kapital og store internasjonale nettverk ville gjøre det bedre.

Det er viktig å være oppmerksom på at produktivitetsforskjellene mellom eiere kan være drevet av at de eier bedrifter med ulik størrelse. Det er god grunn til å anta at bedriftene i Nord-Norge, som eies av personer fra Sør-Norge, er større og derfor også mer produktive. Hvis vi ser på like store bedrifter eide av nord- og sørnorske personlige eiere forsvinner mye av forskjellen vi pekte på over.

Neste figur viser at verdiskaping per sysselsatt i mellomstore bedrifter. Der er verdiskaping per sysselsatt høyere i Nord-Norge i 8 av 17 næringer.

Når vi begrenser oss til å studere samme bedriftsstørrelse ser vi at bedrifter med nordnorske eiere innen IKT og handel også har høyere produktivitet enn de med eiere fra sør.

Staten eier og driver langt mer i nord enn i sør: Bare delvis riktig

Denne myten kan bare delvis bekreftes. Som vi allerede har vist, er andelen av sysselsetting knyttet til offentlig eierskap bare litt høyere i nord enn i sør (5,7 prosent mot 4,6 prosent).

Forskjellene er noe større når vi ser på verdiskaping. Staten spiller ikke bare en rolle gjennom eierskap, men mest av alt gjennom offentlig forvaltning. Denne sektoren er betydelige større i Nord-Norge enn i sør.

Data fra fylkesfordelt nasjonalregnskap for 2019 viser at hver tredje verdiskapingskrone (BNP) i Nord-Norge kommer fra offentlig forvaltning. For fylkene i Sør-Norge er andel under 25 prosent.

Nord-Norge mangler risikovillig og profesjonelt eierskap: Det stemmer bare delvis

Mange bedrifter eies gjennom profesjonelle forvaltere som utøver såkalt aktivt eierskap på vegne av de ultimate eierne. Eksempler på dette er industrielle investeringsselskaper, private equity eller venturekapital-fond. Denne typen investeringsselskaper kan være viktige for utvikling av nye selskaper og kan også bidra til omstrukturering av næringslivet.

Vi kartlegger slike eiere ved å benytte deres næringskode (64.3) som samler alle slike aktive investeringsselskaper. Om lag 7 prosent av all verdiskaping i Norge forvaltes gjennom slike selskaper.

Det er litt overraskende at profesjonelle eiere forvalter en større andel av verdiskapingen i Nord-Norge enn i Sør-Norge. I Helgeland og Tromsø, Midt- og Nord-Troms er andelen på over 10 prosent. Det er bare Øst-Finnmark og Hålogaland som kan skilte med en mindre andel av verdiskapingen forvaltet gjennom slike aktører.

Hvorfor er denne andelen så høy i Nord-Norge? Tallene trekker i retning av at svaret ligger i sjømatnæringen. Havbruk forvaltes i stor grad gjennom profesjonelle eiermiljøer (maritim næring forvaltes også i stor grad gjennom profesjonelle).

Sjømatnæringens betydning for landsdelen trekker gjennomsnittet i Nord-Norge opp over snittet for landet.

Dersom vi fokuserer på bedrifter som inngår i porteføljen til venturefond og såkornfond tegnes et annet bilde: I dag er det rundt 20 porteføljeselskaper med hovedadresse i Nord-Norge som er eid av slike fond. Dette utgjør ca 5 prosent av alle norske porteføljeselskaper i slike fond. Målt opp mot antall bedrifter i landsdelen er dette en andel som er betydelig lavere enn forventet.

Dette mønsteret med lav interesse fra slike eierfond har vært tydelig i mange år. Dels kan det knyttes til at det finnes få forvaltningsmiljøer av denne typen i Nord-Norge. De siste årene har dog forholdene blitt noe bedre på dette området.