Havet og havfolket

Havfolket. Langt mot nord på denne blå klinkekulen vi ironisk nok kaller jorda, har nordlendingene mestret geografien. Vi har forsert bølger, vind og havstrømmer på jakt etter fangst og kunnskap. Fisken har gitt næring og levebrød til havfolket helt siden de første menneskene fant veien til den barske kysten i nord.
Illustrasjon: Kenneth Kristiansen

Havet er også en kilde til eventyr, frykt og mysterier. For å mestre havet og for å lære mer om de viktige fiskebestandene, har forskere lagt ut på banebrytende roturer i Vestfjorden og spektakulære ekspedisjoner i Polhavet. I dag vet vi mye om livet og leveforholdene under vann, men fortsatt er det mange uløste gåter som venter på nye generasjoner havfolk. 

Kongeriket Norge består i stor grad av saltvann. De norske havområdene er mer enn fem ganger større enn landjorda, og åtti prosent av dette arealet er plassert nord for polarsirkelen. Norge er saltvann, men det forteller oss lite om hvorfor det går an å leve ved og av havet så langt nord.

Vi liker å tro at det i nord er barskt, værbitt og ugjestmildt. Vel har vi sterke stormer, kulde og mørke – eller vær som vi kaller det her nordpå, men kanskje er ikke Nord-Norge så ugjestmildt som man skulle tro? Det som gjør det mulig å bo komfortabelt her, er også en av grunnene til at havområdene utenfor stuedøren er så produktivt.

Golfstrømmen er verdens største varmepumpe. Hvert år, hver dag og hvert minutt strømmer enorme mengder varmt vann inn i våre havområder. Ja, hvert eneste sekund forsyner Golfstrømmen oss med 8,5 millioner kubikkmeter varmt vann og sørger for gode vekstforhold for alger, dyreplankton, fisk og koraller.

Foto: Ann Kristin Andreassen

Utenfor Røst, 300 meter under havoverflaten, finner vi verdens største kaldtvannskorallrev. Det dekker havbunnen på et område som er 35 kilometer langt og fire kilometer bredt, og det er levested for 600 dyrearter. Vi forvalter verdens største torskestamme. I våre havområder lever det 20 millioner sjøfugl og over 100 ulike arter av svamper. Til og med snegler som ligner på engler og maneter med hulaskjørt, har sitt hjem i det kalde nordlige blå.

Likevel er artsmangfoldet forholdsvis lite i de nordlige havområdene, i alle fall sammenliknet med tropiske havområder med sine fargerike korallrev, klovnefisker og dødelige brennmaneter. De 20 millionene sjøfuglene er fordelt på bare 40 arter. Og en håndfull fiskearter utgjør brorparten av all fangst som landes i nordnorske havner. Det er nettopp det som er spesielt med de nord-atlantiske havområdene – få arter, men en enorm biologisk produksjon. Det er kanskje et underlig regnestykke, men om vi sammenligner vekten av all skrei i Barentshavet med vekten av alle oss mennesker som bor i landsdelen, får vi et begrep om hvor store mengder fisk vi forvalter. Den samlede vekten av skrei i Barentshavet er 2,9 millioner tonn mens vi mennesker, om vi går ut i fra en snittvekt på 70 kilo, ikke fyller mer enn 34 000 tonn på vekta. Totalbestanden av nordlendinger er altså 85 ganger mindre enn skreibestanden!

 

Foto: (c) Warholm film/SALT
Location, location, location

Lokasjon er alt, skal vi tro eiendomsmeglerne – og kanskje har de rett. Det enorme Barentshavet er ikke mer enn 300-400 meter dypt. Det er en stor fordel for oss som lever ved og av havet. I tillegg har vi kontinentalsokkelen som går fra Stadt og opp mot Svalbard. Denne sokkelen er et lite under i seg selv, med historie helt tilbake til istiden, da innlandsisen dro med seg enorme mengder sedimenter og bygget sandbanker som i dag er levested for et yrende marint liv. Utenfor kontinentalsokkelen kommer vi til en bratt bakke, som raskt fører oss ned til over 2 000 meters dyp. Denne bakken kalles Eggakanten, og den har en uvurderlig betydning for livet i havet. Her møter næringsrikt dypvann varme vannmasser fra sør, og hver vår når solen varmer opp frosne nordlendinger, våkner et yrende liv over Eggakanten. Mikroskopiske alger forsyner seg grådig av næringsstoffene nitrat, fosfat og silikat og omdanner karbondioksid til organisk karbon og oksygen. Algene er føde for raudåten og andre dyreplanktonarter som igjen er mat for fisk, fugl og sjøpattedyr.

Den totale biomassen av dyreplankton i Barentshavet er svimlende 30 millioner tonn, som blant annet er føde for 1 million tonn torsk, samt opp mot 7 millioner tonn lodde, opptil 4 millioner tonn sild og de 20 millioner sjøfuglene.

Vårt, havfolkets konkurransefortrinn, er geografien vår.

Røst
Nysgjerrige havfolk

De enorme havområdene våre rommer store mysterier og ukjente skapninger. Takket være forskere og fiskere, har vi avslørt noen av havets hemmeligheter, men fortsatt er det mange oppdagelser som venter på nysgjerrige havfolk.

En av pionerene innenfor havforskningen er eventyrsamleren Asbjørnsen. Hans funn av den frittsvømmede sjøstjernen Brisinga i dypet av Hardangerfjorden kan anses som starten på norsk havforskning. Nansen, som vi kanskje aller best kjenner fra polarekspedisjoner, var mannen som på slutten av 1800-tallet, om bord på polarskuten Fram, fant ut at Polhavet har et svimlende dyp på 4 000 meter. Han oppdaget også at dypvannet kunne holde temperaturer under null grader.

Georg Ossian Sars, som ble Havforskningsinstituttets første leder, fant ut at torskeeggene slettes ikke ble festet til bunnen slik lakseeggene gjorde. De flyter i vannmassene og følger havstrømmene. Torskeeggene som etter hvert utvikler seg til larver og yngel, følger dermed havstrømmene nordover til Barentshavet hvor de vokser opp. 

Havfolket i nord har alltid måttet leve med usikkerheten om hva dagens og årets fangst ville bringe. Etter svikten i sildefiske på slutten av 1800-tallet, besluttet Regjeringen at man måtte finne svaret på hva som forårsaket de store svingningene i fiskebestandene. Nettopp dette viet Johan Hjort sin forskerkarriere til. Hans banebrytende verk Fluctuations in the great fisheries of Northern Europe, fra 1914, sitertes fortsatt av dagens forskere, mer enn 100 år etter at det ble publisert.  

Inspirert av pionerene fra de første marinbiologiske ekspedisjonene, og med teknologiske hjelpemidler de første havforskerne ikke engang kunne drømme om, legger dagens marinbiologer ut på tokt for å avdekke nye mysterier. I dag utforsker marinbiolog Tina Kutti, fra havforskningsinstituttet, kaldtvannskorallrevene utenfor Lofoten ved hjelp av en undervannsfarkost med robotarmer og kamera. Undervannsroboten styres fra det moderne forskningsskipet G.O. Sars, som er oppkalt etter nettopp pioneren Georg Ossian Sars.

Foto: (c) Warholm film/SALT

Marit Reigstad, fra Universitetet i Tromsø, leder et av norgeshistoriens største marinbiologiske forskningsprosjekter – Arven etter Nansen. Sammen med forskere fra mange norske universiteter, følger de i Nansens kjølvann helt inn i Polhavet. Med samme nysgjerrighet som Nansen, utforsker de livet i våre aller nordligste og kaldeste havområder. Dagens forskere er ikke bare opptatt av å lære om artene som lever i nord, men også hvordan menneskene påvirker livet i Barentshavet og Polhavet gjennom klimaendringer og havforsuring. Hva vil skje med havet om raudåta, som er sikringskosten for skreien og andre fiskearter, rammes av havforsuring? Hva skjer om polartorsken presses ut av det produktive Barentshavet og over i det næringsfattige Polhavet? Samtidig vil dagens forskere, som pionerene før dem, oppdage nye og ukjente arter.   

Kystkunnskapen

Havfolket. Saltvannsnasjonen Norge. Det er geografien vi kan takke for et rikt hav å høste av, men det er ikke geografien som har gjort at vi har lyktes med å leve av de blå ressursene.

Det er det menneskene nordpå som har sørget for.

Vi har aldri vært redde for å tenke nytt innenfor både forskning og fiskeri. Vi er nesten som skip. Og skip ligger tryggest i havn, men det er ikke det skip er bygget for. Slik er det med folket nordpå også. Skal vi forvalte det dyrebare blå, må vi være modige og kloke, og vi må huske at den viktigste kystkunnskapen ikke er innbundet mellom to permer, men i et oransje oljehyre dekket av sjøsprøyt.