Havet – en forbannelse

Hedda lener seg over rekka og speider fremover. I nordvest dupper sola lekent mot horisonten, før den hvileløst, om en stund, vil ta turen opp igjen. Det er lenge siden hun har sett den; midnattssola. Den blender, leker og stråler, og lyser opp de mørkeste krokene av sinnet hennes. Det må være 25 år siden sist, minst. Som sikkerhetsansvarlig for toktet vet hun at hun ikke burde stå her ute alene. Det er kort vei ned i dypet.

Tanken på at under henne er verden en helt annen forvirrer, men hun vet intuitivt at havet er dødt. De siste tiårene har havforsuringen økt dramatisk og primærproduksjonen delvis opphørt, mens den nærmest har eksplodert andre steder. Det har ført til store dødsoner flere steder på Helgeland, rundt Lofoten og Vesterålen og trolig nordover også, men dit har ingen reist på mange år. Det er hit F/F Sonja Munthe nå er på vei, oppkalt etter professoren og en av Norges sterkeste stemmer i den opphetede klimadebatten for 30 år siden. Som marinbiolog og planktonekspert, oppdaget Sonja Munthe tidlig hvordan algeproduksjonen i havet, som sto for 75 prosent av verdens oksygen, begynte å vise store avvik. I flere år kartla hun utviklingen i hele Nord-Atlanteren, og forskningsgruppa hennes var de første som knyttet denne utviklingen til atmosfæriske nivåer av karbondioksid og pH-verdien i havet. I følge gruppas modeller ville havforsuringen gradvis forringe livsgrunnlaget til en rekke organismer, og dermed alle artene som igjen var avhengig av disse. Og slik ville ødeleggelsene forplante seg oppover i næringskjeden. 60 år, ga modellen oss. 20 år senere var havet så og si dødt.

Fraflyttingen fra Nord-Norge ble et faktum da fiskeriene kollapset, og de globale økningene i havtemperaturene resulterte i kraftige orkaner gjennom hele vinteren, og etterhvert utover i skuldersesongene også. Det ubehaget vi i gamle dager opplevde gjennom stadige nyhetsrapporter fra andre siden av Atlanteren, ble vår nye hverdag. Europa ble rammet og herjet av ekstremvær langs kysten, ekstrem tørke i innlandet og ekstreme antall mennesker på flukt. De søkte naturligvis nordover, men migrasjonen inn til Nord-Norge klarte på ingen måte å kompensere for bortfallet av arbeidsplasser i de havbaserte næringene. 40 prosent av jobbene i disse næringene forsvant i løpet av disse årene. Til en viss grad ble fallet møtt med flere jobber i andre deler av næringslivet og offentlig sektor. Men samlet falt sysselsettingen med 20 prosent som følge av klimakrisen.

Da Klimakrisedepartementet startet arbeidet sitt, ble metodene kritisert og karakterisert som kyniske, tidvis også brutale, men de raske resultatene stilnet de fleste kritikerne. Likevel måtte hun erkjenne at vi har blitt et hardt land og et egoistisk folk. Samholdet hun husket fra barndommen er forduftet, som dugg for solen.

Midnattssolen. Den rykker henne tilbake inn til nåtid. Endelig er hun hjemme igjen! Hun aner konturene av Bleiksøya – plassen hvor hennes besteforeldre en gang hadde hatt et sommerhus, før havet så brutalt tok det fra dem. Bjarne kommer med ett opp ved siden av henne. «Ingenting er verdt å hoppe over rekka for,» humrer han. Hedda ante likevel et snev av fortvilelse i stemmen hans. «Hva sier vannprøvene?» forsøkte hun seg på, til tross for at hun visste svaret.

Nok en trålpose blir halt ombord. Nesten tom, med unntak av maneter og plastavfall, drevet nordover med overflatestrømmene. Havforsuringen vippet økosystemet tilstrekkelig av pinnen til at de blågrønne algene fikk tilbake sitt fotfeste, slik de også hadde for 600 millioner år siden. Algene tømte hele fjorder og store kystnære områder for oksygen og skapte med det en arktisk havørken langs hele den kalde, øde nordnorske kysten. Utenfor Vega hadde de halt opp fisk flere steder; små og underutviklet, men levende, sprellende fisk. Gleden tok dog brått slutt da vevsprøvene viste store opphopninger av tungmetaller og carcinogene kjemikalier.

Havet – en forbannelse: Sysselsetting i 2016 og i 2050.