En helt ny næring

Strukturen i den nordnorske sjømatnæringen har endret seg betydelig bare i løpet av en liten generasjon. Eierskapet til fiskerivirksomheten i nord samles på stadig færre hender, og både andelen utenlandsk eierskap og eierskap fra resten av landet øker markant.

Sterke lokale eierskapstradisjoner

Tradisjonelt har sjømatproduksjon vært en småskalanæring med hovedvekt av lokalt eierskap, der mange bedrifter har vært eid av samme familie i generasjoner. Disse bedriftene har i hovedsak hatt tilgang på lokal finansiell kapital.

I 1997 fantes det rundt 200 fiskeindustrianlegg i landsdelen, hvor halvparten tok imot under 600 tonn fisk i året. Hvitfisksektoren var dominerende, med standard fryst filet som kjerneprodukt. Oppmerksomheten rundt næringen var heller ikke den største, og fram til 2001 ble hele sjømatnæringen kun omtalt som en del av samlebetegnelsen «primærnæringene» i KB.

De små fiskeribedriftene som stadig er igjen, spiller fortsatt en viktig rolle i mange lokalsamfunn, men de store volumene og eksportverdiene fra sjømatnæringen kommer i dag fra en mindre gruppe store aktører. Det utenlandske eierskapet har økt noe i perioden 2004 til 2012, mens det offentlige eierskapet er tilsvarende redusert. Videre har en langt større andel av sjømatbedriftene fått inn flere aksjonærer på eiersiden. Dette er et uttrykk for den konsolideringen som pågår i hele næringen.

Havbruk ble fort storindustri

Mens strukturer og eierskap endrer seg sakte i den tradisjonelle fiskerinæringen, har utviklingen i oppdrettsnæringen gått svært fort. Det er flere årsaker til denne raske endringen.

Halvparten av verdiskapingen i sjømatnæringen skjer på nordnorske hender. En liten nedgang fra 2004.

Havbruksnæringen har ikke de samme lokale røttene og lange tradisjonene som den konvensjonelle delen av næringen. Driftsmønster og eierskap er derfor mindre påvirket av den lokale kulturarven. Oppdrettsvirksomheten krever også betydelig med kapital, og sist, men ikke minst, har denne delen av næringen mange naturlige stordriftsfordeler å hente på salgs- og markedssiden.

Halvparten av verdiskapingen i sjømatnæringen skjer på nordnorske hender. En liten nedgang fra 2004.

Veksten krever mer kapital

Regjeringen fikk i desember 2014 overlevert en rapport om sjømatindustrien, fra det som blir kalt Tveteråsutvalget.

Utvalget har tatt for seg rammevilkårene for sjømatindustrien framover. Selv om mange vurderer løsningsforslagene til utvalget som kontroversielle, er det interessant å se på noen av premissene utvalget legger til grunn.

  • Tveteråsutvalget har som utgangspunkt at den norske sjømatnæringen konkurrerer i komplekse og dynamiske globale markeder, hvor både produkter, markeder og teknologier endrer seg raskt.

  • Den norske sjømatindustrien har relativt høye lønns- og driftskostnader, og må derfor også være ledende på teknologiutvikling. Dette vil kreve betydelige finansielle muskler i årene som kommer.

  • Historisk har både lokal privat kapital, offentlige støtteordninger og andre økonomiske virkemidler – ut fra ulike politiske målsetninger – blitt brukt til å holde liv i virksomheter som ikke har klart å drive lønnsomt.

Fig13

Attraktiv for krevende eiere

De store løftene krever betydelige finansielle muskler, og slik kapital finnes det lite av lokalt. Samtidig er det viktig å huske på at når eierposisjonene i den nordnorske sjømatnæringen endres, er det ikke først og fremst på grunn av regional kapitalmangel. Årsaken er at den nordnorske delen av næringen, og de beste aktørene med rett råstofftilgang, markedsposisjon og kompetanse er attraktive investeringsobjekter for både nasjonale og internasjonale kapitaleiere.

Slike eiere vil i større grad være opp- tatt av å få en konkurransedyktig avkastning på sine investeringer, og derigjennom være tøffere pådrivere for kostnadsreduksjoner og lønnsomhets- forbedringer.