En fortelling om nord

Illustrasjon: Kenneth Kristensen

Vinden røsker i porten til fiskemottaket og hele bygningen rister, men Hedda enser ikke at den holder på å slites av hengslene. Ingen andre later til å legge merke til det heller. Alt hun ser er torskehodene i kassen foran seg, og i hodet buldrer farens stemme; velkjent og myk, men så høy at hun kunne sverget at noen spilte den over høyttaleranlegget: «Ett hode av gangen, Hedda. Pust inn. Og ut. Slapp av i skuldra.» I bakgrunnen tordner havet, som det ofte gjør på denne tiden av året. Klokken på veggen viser 11:35, og mens sekundviseren gradvis nærmer seg toppen ser hun seg ut det første hodet hun skal gripe etter. De neste to minuttene skal hun skjære tunger i en fart hun aldri før har gjort, lover hun seg selv, slik hennes far gjorde i sin ungdom, og hans far før han. Hun har trent hele livet for dette øyeblikket. Så klart, hun kan jo bli med igjen til neste år, men det er noe med å debutere på topp. Det er slik hun vil bli husket, og bildet hennes kan komme i avisen slik det gjorde for storebroren tre år tidligere. Farfars øyne hadde lyst opp, og stemmen hans brast flere ganger da han så bildet. Han fortalte om den tiden han selv hadde flydd langs bryggene og skåret tunger på Bleik. Farfars historie er nå hennes historie, og det som binder dem sammen er havet. Hun gjør seg klar til å fortelle den på nytt.

Det tenkes store tanker i nord, i landet hvor kulden fra Arktis møter vannmasser fra tempererte strøk. Hvor eggakanten noen steder er så smal at torsken svømmer i kø, og hvor hvalen forsyner seg grådig av det blå matfatet. Norges utstrakte kystlinje er verdens nest lengste og strekker seg to og en halv gang rundt ekvator. I nord forvalter vi over halvparten av denne. Kombinert med fantastiske mengder fisk, har vi uten tvil trukket vinnerloddet i det blå ressurslotteriet. Havet har dermed preget hele vår historie. Helt fra livets skjøre begynnelse, i dag i mors liv, men aller først for milliarder av år siden, har vi vært omsluttet og omringet av vann. Det er bred enighet om at livet oppsto i en ursuppe i datidens hav, først som proteiner som utviklet evnen til å kopiere seg selv, og siden som encellede organismer som skulle fylle atmosfæren vår med oksygen. Vann, i sin eneståendehet, er selve livsgrunnlaget for planeten vår, og noe av det første som blir undersøkt i vår jakt på utenomjordisk liv. Vann, et så enkelt molekyl – bestående av to hydrogenatomer bundet til ett oksygenatom – med sine unike kjemiske egenskaper, har blitt en selvfølge for nordboerne. Her regelrett svømmer vi i herligheten.

Heddas fortelling er ikke unik, det vet hun. Hun er ung, bare tretten år, men har alltid lurt på opphavet sitt; hvor vi alle kommer fra og hvordan det hele startet. Gjennom noen års skolegang, men først og fremst gjennom flittige egenstudier, i form av illustrerte vitenskapsbøker og lommelykt under dyna, har Hedda lett etter svarene på spørsmålene som opptar oss alle på et eller annet tidspunkt, men som vi etterhvert vokser av oss. Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Dette er kunnskap og følelser Hedda vil ta med seg videre i sitt engasjement for Nord-Norge. Hun elsker havet, men i likhet med sine jevnaldrende vil hun flytte vekk. Kanskje til Tromsø, men mest sannsynlig sørover, eller kanskje til og med til utlandet. Allikevel, kanskje vil hun aldri glemme disse overveldende følelsene av nervøsitet og ydmykhet som hun opplever denne vindfulle og våte marsdagen? Kanskje vil disse inngå i en rekke av andre gode følelser og minner om hjemplassen hennes, hvor dragningen til havet og dets mysterier trekker henne hjemover igjen? For én dag kommer Hedda hjem igjen, og da vil hun bringe alt hun er og alt hun kan, inn i sin egen kamp for havet og Nord-Norges fremtid.

Hun vil til slutt forstå historien sin; hvorfor hun stadig dras i ulike retninger, og hvorfor nordlendingen står mer rakrygget enn alle hun skal møte i fremtiden. Som en av Nord-Norges kloke hoder, vil Hedda være med på å bestemme utfallet i regionen sin. Hun er født inn i en tid hvor det sentralt fattes store politiske beslutninger, som vil påvirke livet til hundretusenvis av mennesker i havlandet i nord, og en tid hvor lokale stemmer viskes ut i vinden. Og det er kanskje ikke så rart at stemmene drukner i stiv kuling og bruset fra havet? Nordlendingen har i tusenvis av år stått med blikket vendt utover, med sjøsprøyt i ansiktet og én fot i båten og én på land, helt siden isen fra siste istid trakk seg tilbake. Havet har levert et nydelig bakteppe til nesten alle våre fortellinger og historiske begivenheter. Selv om det nordnorske landskapet tidligere ble beskrevet som blottet for skjønnhet, har det satt dype og varige spor i menneskene som lever her, og nå reiser folk fra alle verdens hjørner for å oppleve nettopp disse sjelsettende kulissene.

 

Havet – en av de største identitetsfaktorene her i nord – har gitt liv, men også tatt av dage hele mannskap, familier og, til og med, samfunn. Det ryktes om en kirkegård på Røst, fylt nesten utelukkende av kvinnenavn. De tragedier som rammet deres menn fant sted på havet, en annen kirkegård med uendelig plass til sine ofre. Stormer er et velkjent fenomen her i nord, og har krevd mange skjebner. Til og med tsunamier har satt sitt preg på kysten vår. Den største traff trolig for 8 200 år siden, på den tiden da landområdene våre så vidt hadde begynt å åpenbare seg etter siste istid, og menneskene inntok Nord-Norge i store puljer fra både sør og øst. Denne bølgen kunne bli flere titalls meter høy i fjordene, og strakk seg langs hele vest- og nordkysten. Den nådde til slutt Lyngen med fem meters høyde, før den avtok. Vi kan bare tenke oss hvilken ødeleggelse den forårsaket hos våre forfedre. Heldigvis kunne ingenting stoppe nordlendingen, selv ikke da!

Skulderen verker og føttene kjennes klamme og kalde i de litt for store gummistøvlene. Hun er visst litt anspent allikevel. Hun har holdt all lyd ute, men i et ukonsentrert sekund slipper hun til den jublende folkemengden og det drønnende havet, og forestiller seg havets brus i årene. Hun nøler og kjenner med ett alle tankene presse på – nå? Midt i NM i torsketungeskjæring! Hun skyver dem vekk, men de er seige og klissete som sirup, og klamrer seg fast. Samtidig treffer en forvillet svettedråpe munnviken. Eller kanskje det er saltvann fra torskehodet? Samme det, for hva er egentlig forskjellen på svette og saltvann? Hun gir seg hen til tankene og lar seg rive med av deres uforutsigbare vendinger. Vannet omgir oss alle. Det fyller oss fra topp til tå; fra blodet i årene til spinalvæsken rundt ryggmargen og innholdet i alle våre celler. Vann har unike kjemiske egenskaper, helt ulikt alle andre stoffer, og det at vann er flytende mellom 0 og 100 grader celsius har lagt hele grunnlaget for vår eksistens. Livet oppsto i vann, kroppene våre består av vann, og jorden er dekket av vann – den blå planeten. «Vi er vann,» tenker Hedda. «Vi er havet!»

 

En skjærende lyd markerer avslutningen, og brått trekkes hun tilbake til det kalde fiskemottaket, ropet fra publikum og en gjeng glisende, svette torsketungeskjærere – venner hun har kjent hele livet, og som straks skal se hennes vei med heder og beundring i blikket. For hun vant, gjorde hun ikke?