Arbeidsmarkedet i Nord-Norge

I denne rapporten ser vi nærmere på noen sentrale utfordringer i det nordnorske arbeidsmarkedet.
Forside

Dette er første gang NAVs data om tilbud og etterspørsel etter ulike typer arbeidskraft, helt ned på kommunenivå, er blitt brukt for å finne ubalanser i Nord-Norges arbeidsmarkeder.

Til tross for gode tider i nordnorsk økonomi med lav ledighet og høy økonomisk vekst, sliter hele landsdelen med store utfordringer knyttet til ubalanser i arbeidsmarkedet. Noen av dem finner vi nærmest i alle landsdelens regioner, mens andre er mer nærings- og regionspesifikke.

Du kan laste ned artikkelen i pdf her.

Fem tydelige ubalanser
  • Stor mangel på helse- og utdanningspersonell i alle typer regioner – både i distriktene og i byene. Det er god grunn til å forvente at mangelen bare øker med tiden. Hver fjerde arbeidstaker i Nord-Norge jobber i dag med helse eller utdanning, og behovet forventes å øke. Dersom det ikke skjer noe med tilbudet av kompetanse, kan dette bli et stort problem.
  • Industriarbeidere har jevnt over den høyeste ledigheten, og den har økt mye siden 2008. Det er få utlyste industrijobber per arbeidsledig, særlig i de regionene som tradisjonelt har hatt mange industriarbeidsplasser.
  • Markant økning i arbeidssøkende ingeniører og IKT-arbeidere i mindre befolkningstette regioner uten større tettsteder. Men i byregionene er det uproblematisk å få jobb.
  • Stor mangel på folk med høyere akademisk utdanning i byene i Nord-Norge. Det er ingen tegn til «mastersyke» i nord. Snarere tvert om.
  • I bygg og anlegg er det mange arbeidsledige per utlyst stilling. Bedriftene melder samtidig om stor mangel på kompetent arbeidskraft. Det høres ut som et paradoks, men i en stor og spredtbygd landsdel kan det oppstå mangel på eller overskudd av enkelte typer kompetanse i ulike deler av landsdelen. Dette problemet kan kun løses med å øke mobiliteten blant arbeidstakerne, ved å gjøre det lettere å pendle.

Rapporten inneholder utvalgte eksempler på utfordringer ulike arbeidsmarkedsregioner møter i dagens Nord-Norge.

Utsikter fremover

Kort og mellomlang sikt: De neste par årene kan vi forvente at ubalansene i arbeidsmarkedet gradvis forsterkes.

Det er ingen tegn til økt tilgang på helsearbeidere og lærere de nærmeste årene.

Samtidig øker optimismen i næringslivet, og bedriftene forventer bemanningsøkning på kort og mellomlang sikt. I industrien er det derimot få tegn til økt sysselsetting.

Andelen av befolkningen som er sysselsatt synker i hele landet, men fallet i Nord-Norge er heldigvis mindre enn lengre sør. På den positive siden ser vi en kraftig reduksjon i antall mottakere av uføretrygd i nord, særlig i Finnmark - en trend som vil bidra til å øke tilgangen av nødvendig arbeidskraft fremover. Også her er utviklingen mer positiv enn i resten av landet.

Lang sikt: Et konservativt anslag viser at Nord-Norge trenger 15 prosent flere arbeidstakere i 2030. Det utgjør 25 000 personer, eller 4 fulle nordnorske årskull. De siste 13 årene har sysselsettingen i landsdelen bare økt med litt over 6 prosent, så det vil bli en lang vei å gå.

For å se litt i glasskula, er planene til 145 avgangselever på ulike videregående skoler i Nord-Norge kartlagt.

  • 40 prosent av elevene vil aktivt velge å bosette seg i Nord-Norge mens 50 prosent vil la jobbmulighetene avgjøre bosted. Dette er neppe tilstrekkelig for å sikre nok arbeidskraft på lang sikt.

  • 25 prosent kan se for seg et fremtidig yrke innenfor helse og omsorg, men det vil ikke dekke det økende behovet som følger av aldringen i befolkningen og ønsker om bedre helsetjenester.

  • 50 prosent planlegger å gå rett videre til høyere utdanning, Det er omtrent samme andel som i resten av landet.

Dette viser at ubalansene i Nord-Norges arbeidsmarked vil bli enda større på lang sikt uten kraftig vekst i tilflyttingen fra resten av landet og/eller innvandring.

Hva kan vi gjøre for å lukke gapet?

Hovedproblemet er at det er for få tilgjengelige personer. Dernest at en del av arbeidsstyrken har feil eller for lite kompetanse. Hva kan vi i Nord-Norge gjøre for å løse disse problemene på sikt?

Det kan jobbes langs fire linjer:

  • Vi kan tilby mer relevante utdanningsmuligheter i landsdelen, slik at de unge blir boende.

  • Vi kan jobbe aktivt for å styrke rekrutteringen av innvandrere og innflyttere sørfra, særlig i de sektorene hvor ubalansene er størst, les helse og utdanning

  • Vi kan jobbe systematisk med å utvide arbeidsmarkedsregionene ved å utbedre infrastruktur og eventuelt stimulere til økt mobilitet og pendling.

  • Vi kan jobbe systematisk med å gjøre næringslivet mer attraktivt for nye arbeidstakere, gjennom vekst og innovasjon.

Tiltak
Arbeidsmarkeder i Nord-Norge: Fra fiskerbygd til universitetsby

Å bo og søke jobb i Tromsø er noe helt annet enn å bo og søke jobb i Båtsfjord. Arbeidsmarkedene i Nord-Norge er dramatisk forskjellige. Det handler om tilgangen på folk og kompetent arbeidskraft, nærheten til naturressurser, næringssammensetning og tilbudet av offentlige tjenester og kultur. De store forskjellene gjør at Nord-Norge må deles inn i minst fire typer regioner når man ser på ubalansene i de nordnorske arbeidsmarkedene.

Vi skiller mellom fire ulike typer arbeidsmarkedsregioner i landsdelen.

Arbeidsmarkedsregioner

Regionene er definert ut fra NIBRs inndeling av landet i bo- og arbeidsmarkedsregioner fra 2013, som igjen styres av pendlerstrømmer, avstander og tilbudet av offentlige tjenester og institusjoner. Regionene inneholder ofte flere kommuner (NIBR, 2013).

 

 

  • Byregioner: Bodø og Tromsø

  • Småbyregioner: Regioner der senteret er en by med mellom 10 000 og 30 000 innbyggere

  • Bygdesenterregioner: Regioner der senteret er et tettsted med mer enn 2 500 innbyggere

  • Distriktsregioner: Regioner der det ikke finnes noe tettsted med flere enn 2 500 innbyggere

 

Småbyregionene huser flest sysselsatte – med 104 000 personer i jobb i 2016. Kategorien består av byer som Harstad, Mo i Rana, Mosjøen, Narvik, Lenvik, Leknes, Alta og Hammerfest og deres tilstøtende kommuner. Ifølge NIBRs kartlegging har landsdelen 11 bo- og arbeidsmarkedsregioner av denne typen.

Sentrene i småbyregionene har ulike næringer som bidrar til regionens økonomi, som prosessindustrien i Mo i Rana, og fiskeri og leverandørnæringer i Hammerfest. Også i denne regiontypen er nærmere en fjerdedel sysselsatt i helsesektoren.

Bygdesenterregionene består til sammen av 40 000 sysselsatte fordelt på 10 bo- og arbeidsmarkedsregioner. Her finner vi blant annet Brønnøysund, Svolvær, Andenes og Vadsø. Også her sysselsettes om lag en fjerdedel innenfor helse og undervisning, mens ingeniører og IKT-personell utgjør den minste gruppen sysselsatte.

Distriktsregionene representerer 32 bo- og arbeidsmarkedsregioner og 26 000 sysselsatte. Her utgjør primærnæringene og industrien en langt større andel av total sysselsetting, men også her dominerer helsesektoren og tjenesteytende næringer, med henholdsvis 24 og 15 prosent av de sysselsatte.

Kart over fire typer bo- og arbeidsmarkedsregioner i Nord-Norge.
Arbeidsmarkedsregioner

 

Kort om tallene som brukes om arbeidsmarkedene

Tallene for arbeidssøkende personer og ledige stillinger i denne KB-spesialutgaven er levert av NAV. Arbeidssøkende, «helt ledige» i NAVs statistikk, omfatter alle som søker arbeid ved NAV, har vært uten arbeid de siste to ukene og er tilgjengelig for det arbeid som søkes. Hovedregelen er at en person anses som arbeidssøker til NAV, hvis han har meldt seg eller fornyet meldingen de to siste ukene. Tallet på registrerte ledige viser hvor mange som søker jobb via NAV og hvor mange av disse som mottar dagpenger.

SSB kartlegger også arbeidsledigheten i Norge gjennom telefonintervjuer i Arbeidskraftsundersøkelsen (AKU). Da fremkommer det et høyere ledighetstall enn hos NAV, fordi også de som søker arbeid utenom NAV og de som er nye på arbeidsmarkedet uten krav på dagpenger, blir fanget opp. Dermed får man et mer dekkende bilde av den totale arbeidsledigheten.

Fordelen med NAVs ledighetstall er at de gir detaljerte fordelinger, for eksempel på kommunenivå. Dette har vært essensielt for å kunne sammenligne de ulike arbeidsmarkedsregionene i landsdelen.

NAV har ikke full oversikt over alle arbeidssøkende personer og alle ledige stillinger. Ledige stillinger er alle offentlig utlyste stillinger i Norge og alle stillinger arbeidsgiverne har registrert på nav.no. Siden det ikke kreves at private arbeidsgivere registrerer ledige stillinger, er oversikten bedre i offentlig sektor enn i privat sektor.

Ubalansene i Nord-Norges arbeidsmarkeder

Ubalansene i arbeidsmarkedet handler om avviket mellom tilbud og etterspørsel i landsdelen. Hvilke typer arbeidskraft og kompetanse mangler, og hvor er det overtallighet og arbeidsledighet? Noen ubalanser er felles for alle fire regiontyper, men det er samtidig store forskjeller – også mellom de geografiske regionene. (Se egen grafikk nederst i artikkelen).

Ved å se på hvor mange som er meldt arbeidsledige i en region og hvor mange ledige stillinger som er utlyst, får man avdekket ulike ubalanser.

Mange ledige arbeidstakere innenfor én yrkesgruppe, tyder på at regionen har en ubalanse gjennom et overskudd av denne typen arbeidere.

Er det mange ledige stillinger i én type yrker, så gir det signaler om ubalanse i form av underskudd på den etterspurte kompetansen. Er det mange arbeidsledige og mange ledige stillinger samtidig, så sliter regionen med matchingen av typer jobber og arbeidskraften. Årsakene til det siste kan være at kompetansebehovet er svært spesialisert, eller at arbeidsmarkedet er geografisk stort med lange avstander.

Byregioner

Byregionene har et velfungerende arbeidsmarked med generell lav ledighet, men dårlig match i helsesektoren og økende ledighet i industrien.

Arbeidsmarkedet i Bodø og Tromsø er velfungerende og preges av lav ledighet i de fleste yrkesgruppene. Figuren nedenfor viser prosentvis andel av ledige personer i forhold til hvor mange sysselsatte det er i samme kategori. For de fleste yrker i intervallet 1,7 til 2,5 prosent. I de to byregionene skiller industrien seg ut med relativt høy ledighet på 4,7 prosent i 2016, en økning fra 4 prosent i 2008.

Manglende tilgang på helsepersonell er et gjennomgående fenomen i hele Norge. Figuren nedenfor viser antall arbeidssøkende per ledige stilling i 2008 og 2016. I 2008 var det altså 0,7 ledig helsepersonell per ledige stilling. I 2016 var tallet 0,5. Det er med andre ord langt flere ledige helsejobber i byregionene i nord enn personer som leter etter slike stillinger. Antall ledige i forhold til antall sysselsatte i helsesektoren er naturlig nok også lavest i byene.

Likevel er det viktig å merke seg at antall arbeidssøkende per ledige stilling også er størst i de to byregionene. Dette kan henge sammen med at de, med sine store sykehus, utlyser flere helsestillinger, og at den etterspurte kompetansen ikke sammenfaller med de lediges. Isolert sett skulle flere stillinger og flere søkere bety større sannsynlighet for god match i arbeidsmarkedet. Da kan man kanskje spørre seg om det er rett type helsepersonell som søker seg til byene.

Ledigheten i byene er lav også i de øvrige næringene, sammenlignet med de andre regiontypene. Det er naturlig med svingninger i tilgangen på både arbeidskraft og ledige stillinger. I figuren nedenfor ser vi at det har blitt færre om beinet i bygg og anlegg, mens flere kjemper om jobbene i varehandelen.

Høsten 2016 var det 19,5 arbeidssøkende per ledige stilling i jordbruk, skogbruk og fiskeri. Dette er slett ikke verst sammenlignet med 2008, da det var 40 ledige per stilling. Tallene er basert på høstmånedene, og sesongvariasjoner kan være en medvirkende årsak til den store forskjellen.

Utfordringer knyttet til fremtidig behov for helsepersonell i Bodø 

I Bodø råder det forventinger om vekst og høy aktivitet i årene som kommer. Ikke minst er optimismen stor etter at det nylig ble gitt grønt lys for gigantprosjektet «Ny by – Ny flyplass».

På landsbasis vokser etterspørselen etter personell med fagbrev, og Bodø er intet unntak. Bygg- og anleggsnæringen har gått svært bra de siste årene, og det forventes at dette vil fortsette. Etterspørselen innen anlegg er faktisk så stor at næringen sliter med å finne nok kvalifisert personell lokalt.

I 2016 var det knapt mulig å finne ledige maskinførere i Bodø, sier Lin K. Jensen i bemanningsbyrået BackUp Personell. Vi er avhengig av rekruttering fra andre deler av landet for å dekke behovene innen bygg- og anlegg. Flere entreprenører peker på samme utfordring og ser at de også er avhengige av arbeidsinnvandring for å fylle arbeidsstokken.

Det er også utfordringer med å rekruttere helt andre kategorier arbeidstakere. Flere sliter med å finne personell med kompetanse innenfor økonomi og administrasjon, og Jensen trekker frem autoriserte regnskapsførere som et konkret eksempel på kompetanse BackUp Personell opplever som mangelvare.

Det er også rekrutteringsutfordringer i helse- og omsorgssektoren. Nordlandssykehuset Helseforetak dekker både lokalsykehusfunksjoner og de fleste spesialisthelsetjenester for en befolkning på 136 000 i regionene Salten, Lofoten og Vesterålen og har i tillegg flere fylkesdekkende funksjoner. Disse oppgavene krever allerede kompleks og bred kompetanse, og medfører tilsvarende rekrutteringsutfordringer. Fremtidens aldrende befolkning med nye sykdomsbilder og den videre implementeringen av samhandlingsreformen, stiller nye kompetansekrav. Sykehuset har derfor startet arbeidet med en strategisk kompetanseplan for 2017 - 2035 for å være best mulig rustet til å takle de nye utfordringene.

Som i resten av regionen til Helse Nord, har det vært utfordrende for Nordlandssykehuset å rekruttere leger til foretakets lokalsykehus. På sykehuset i Bodø har dette vært enklere. Likevel opplever man, som i Tromsø, til dels store problemer med å rekruttere spesialsykepleiere, særlig innen operasjon og intensiv. Her er det en skjevhet i antall sykepleiere som tar slik videreutdanning ved Universitetet i Tromsø, Norges Arktiske Universitet (UiT) og Nord Universitet, med overvekt ved UiT. Dette antas å kunne gi en ujevn geografisk fordeling av sykepleiere med videreutdanning mellom de to sykehusene. Skjevheten forsterkes av den eksisterende utfordringen med å få tak i tilstrekkelig med kvalifisert personell fra andre deler av landet, både til landsdelen og til Bodø.

Nasjonale tall tyder på en reduksjon i tilbudet av leger som er utdannet i utlandet og får sine spesialistgodkjenninger overført i henhold til EØS-avtalen. Dette antas å ville påvirke rekrutteringen også til Helse Nord, noe som skaper bekymring rundt mulighetene for å kunne dekke det fremtidige kompetansebehovet.

 

Småbyregioner

I småbyregionene er det høyest ledighet i industrien. Overskuddet av arbeidskraft har økt siden 2008, men gapet i helsesektoren er mindre. Arbeidsmarkedet i småbyregionene har generelt sett lav ledighet, om enn noe høyere enn i Tromsø og Bodø. Flere yrkesgrupper har høyere ledighet enn i byene, og eksempelvis er jobbutsiktene for ingeniører og IKT-fagarbeidere og bygg- og anleggsarbeidere dårligere her.

De mindre byregionene trenger også helsepersonell. Her er ledigheten i forhold til antall sysselsatte noe høyere enn i byene. Men med 0,7 ledige per ledige stilling, er gapet litt mindre enn i de store byregionene – og til og med noe redusert fra 2008. I analysen av antall ledige per stilling ser vi at dette forholdstallet har økt i flere kategorier siden 2008. Antall arbeidssøkende per ledige stilling har tiltatt i industri, bygg og anlegg og reiseliv og transport. Ledigheten er likevel fortsatt relativt lav, sett i forhold til antall sysselsatte.

Også i denne regiontypen er ledigheten størst i industrien. I tillegg er økningen siden 2008 større, opp fra 2,7 prosent til 4 prosent i 2016. Noe av årsaken er nedleggelsen av Sør-Varanger Gruve, men ledigheten har også steget i Harstad, Øksnes og Rana. Flere om beinet i industrien er en gjenganger i alle landsdelens regioner.

Industri

Allsidig arbeidsmarked i industribyen Mo i Rana

I Mo i Rana er det de statlige arbeidsplassene og industrijobbene som dominerer. I 2016 utgjorde industriarbeiderne 12 prosent av de sysselsatte i kommunen. Tar man med bergverksdrift, så øker andelen til 14 prosent. For Nord-Norge totalt er andelen 7 prosent.

Industri og statlige virksomheter har vært – og vil fortsatt være – viktige drivkrefter i næringsutviklingen. Industrien har også et bredere spenn enn metaller, sier prosjektleder Reidar Rysdal i Rana Utviklingsselskap, som er kommunes næringsetat.

Industriparken har fått æren for at byen har fått stempelet som det ledende industrielle miljøet i Nord-Norge. Parken inkluderer bergverk (Rana Gruber), verkstedindustrien, kraftproduksjon, avfallsbransjen og teknologiske miljøer. I 2016 var det totalt 108 bedrifter og 2 340 ansatte i Mo Industripark. Nøkkelen til suksess har ligget i et sterkt kompetansemiljø og avansert infrastruktur. Dette har igjen gjort det mulig å utnytte ressursene bedre og dele på kostnadene i det parken selv beskriver som et lønnsomt fellesskap. Samtidig hadde Mo i Rana flere ledige industriarbeidere i 2016 enn i 2008.

Noe av ledighetsøkningen kan forklares med stillstand i oppdragene for Wasco Coating Norway. Selskapet har ikke vunnet nye oppdrag etter leveringen av en gassrørledning til Polarled i 2014 og 2015. Mangelen på dypvannskai får noe av skylden for dette. Verkstedindustrien har også en viss nedgang i omsetningen som følge av oljeprisfallet. Her er det nå tegn på at næringen er i ferd med å hente seg opp igjen.

Det har vært noen nedleggelser som kan ha påvirket ledighetstallene, men industriarbeiderne plukkes opp i andre deler av markedet. Da Wasco gikk overende, var redselen for økt ledighet kun midlertidig, forteller Kristin Osmo i NAV i Mo i Rana.

Mo Industripark bidrar til et allsidig arbeidsmarked fordi de forskjellige typene industrivirksomheter opererer i ulike markeder. Men også her er det mangel på faglærte, spesielt slike som leverer tjenester til industrien. For ufaglærte er det mer krevende å få jobb, poengterer Osmo.

Seniorrådgiver i NHO Nordland, Vivi-Ann Falch Myrlund, har andre teorier som kan forklare at flere industriarbeidere har blitt ledige.

Mange av industriselskapene i Mo i Rana har utenlandske eiere, og kravene til lønnsomhet og omstilling er store. Dette er nok driveren bak teknologiutviklingen som har funnet sted. Da blir behovet for arbeidskraft også mindre, sier Myrlund.

Myrlund mener at dagens system for å få folk i jobb hviler for tungt på enkeltarbeidsgivere. Hun etterlyser et enklere system for formidling av arbeidssøkende og ledige stillinger.

NAV-systemet er for tungvint. Bedrifter som ikke vil benytte elektronisk utlysning henvender seg heller til formidlingsbyråer som Adecco, ManPower og Jobzone. Jeg tror mye av dialogen mellom arbeidssøker og tilbyder forsvinner i NAV-systemet, sier Myrlund.

I 2018 settes spaden i jorda for ny flyplass i Mo i Rana. Med en mer velfungerende flyplass blir det enklere for næringsliv og ansatte å komme seg til og fra regionen uten å måtte betale Norges dyreste flybilletter.

For andre industriintensive regioner, som ikke har fått lovnader om ny flyplass, er det andre tiltak som kan løfte industrien og skape arbeidsplasser. Mo i Rana er blant annet i gang med et større utdannings- og forskningsløft med etablering av Sintef Helgeland, og satsing på datasenterindustri og sirkulær økonomi.

 

Bygdesenterregioner

Arbeidsledigheten er noe høyere i bygdesenterregionene enn i byene, og ledigheten er størst blant industriarbeidere, ingeniører og i IKT-faget. Disse regionene har de siste årene hatt en god utvikling i dekning av helsearbeidere, og gapene her er nå tilnærmet lukket.

I bygdesenterregionene ser vi en høyere ledighet enn i de mer tettbefolkede regionene. Forskjellen i ledigheten er også større mellom yrkesgruppene. Også her er arbeids- ledigheten størst i industrien, hvor de arbeidssøkende utgjør 4,6 prosent av de sysselsatte. Dette er uendret fra 2008.

Mer oppsiktsvekkende er utviklingen for ingeniører og IKT-arbeidere. I 2008 var ledigheten 0,8 prosent av de sysselsatte, mens den i 2016 utgjør 3,5 prosent av de sysselsatte i denne yrkesgruppen. I 2008 var det knapt med ingeniører, men i 2016 har antall arbeidssøkende per stilling økt til 7,2. Dette henger sammen med oljeprisfallet og nedbemanningen i leverandørindustrien. I de mer tettbebodde regionene har også ledigheten økt blant ingeniører og IKT-arbeidere, men i mindre grad enn i distriktene. Det er lettere å finne jobb når avstanden mellom bo- og arbeidssted spiller en mindre rolle.

Høsten 2016 var det svært mange ledige per stilling innen jordbruk, skogbruk og fiskehele 8 ganger flere enn i 2008. Det er også tegn til en økning i antall ledige per stilling i reiseliv og transport, ingeniør- og IKT-fag, tjenesteyting samt bygg og anlegg i disse regionene.

Verden kommer til Vågan

Fra å være en tradisjonell fiskerikommune, har Vågan utviklet seg til også å bli en attraktiv destinasjon for turister fra hele verden. Antall turister har steget markant fra 2008 til i dag. Antall overnattingsdøgn endte på over 160 000 i 2016, 50 prosent flere enn i 2010.

Denne økningen har foreløpig ikke gitt de store utslagene i sysselsettingen, som økte med 12 prosent innen overnatting og service mellom 2008 og 2014. I 2016 jobbet 270 personer i denne næringen i Vågan. Reiselivsnæringen har lenge hatt store innslag av sesongarbeidere, men denne trenden er i ferd med å snu.

Vi ser at sommersesongen utvides i begge ender, og at særlig det vinterbaserte reiselivet øker. Verdensmesterskapet i torskefiske arrangeres i februar og mars, og etterspørselen etter opplevelsesferier har økt også i vintermånedene. Vinteren har kanskje blitt mer eksotisk, sier leder ved NAV Svolvær, Gunn Varberg Blandford.

Vågan merker at den utvidede reiselivssesongen medvirker til et generelt høyere aktivitetsnivå i kommunen. Varehandelen og bygg og anleggsnæringen rapporterer også om høy aktivitet.

I følge Lofotposten, er det investert 1,4 milliarder private kroner langs kaipromenaden fra 2000 til 2016. Med dette følger også et oppsving i antall ansatte i bygg- og anleggsvirksomhet. I perioden 2008 til 2014 økte sysselsettingen i denne næringen med 24 prosent.

Vi har sett stor aktivitet innenfor bygg- og anlegg, men dette er en bransje hvor tallene endrer seg fort. I varehandelen er ikke ledighetsstatistikken like dekkende, fordi det stort sett er ungdommer som får jobbene. Og de er jo ikke nødvendigvis registrert på NAV, sier Blandford.

Vågan er én av seks kommuner i øyriket Lofoten. Her finner vi byene Svolvær og Kabelvåg, og fiskevær som Skrova, Henningsvær og Laukvik. Tradisjonelt har næringslivet vært bygget opp omkring fiskeriressursene, men i takt med struktureringen og effektiviseringen av fiskeriene har antall fiskere blitt halvert fra 1990 og frem til i dag.

 

Distriktsregioner

I flere yrkesgrupper har distriktsregionene høyere ledighet enn de mer befolkede regionene, og de siste årene har antall arbeidssøkende per ledige stilling økt betydelig i flere typer yrker. Arbeidsmulighetene for ingeniører og IKT-arbeidere er enda mer utfordrende her enn i bygdesenterregionene. I distriktsregionene er ledigheten i de fleste yrkesgruppene høyere enn i de andre regiontypene. Totalt antall arbeidssøkere i forhold til sysselsatte var 3,4 prosent i 2016. Dette er godt over ett prosentpoeng mer enn i de større og tettere befolkede arbeidsmarkedsregionene.

I disse regionene, med tettsted med mindre enn 2 500 innbyggere, er det også mangel på helsepersonell, men her er gapet nesten lukket. Den positive utviklingen kan forklares med tilflyt av innvandrere med helsekompetanse til distriktene, og høsten 2016 var antall ledige per stilling nede i 0,9 prosent. Industriarbeiderne har dårligst jobbutsikter også her, og ledigheten blant ingeniører og IKT-fagarbeidere er høy. Situasjonen for disse yrkesgruppene har blitt betydelig forverret i distriktene siden 2008. Mens det i 2008 var 2,8 arbeidssøkende per ledige ingeniør- og IKT-stilling, var det 16 i 2016. Kampen om stillingene i varehandelen er også betydelig tilspisset siden 2008.

Deanu gielda – Tana kommune

Tana kommune, Deanu gielda på samisk, med kommunesenteret Tana bru, ligger sentralt plassert i Øst-Finnmark. Kommunen er trespråklig, og blant de rundt 3 000 innbyggerne snakkes det norsk, samisk og finsk. Kommunen har gode veiforbindelser til nabokommuner, flere kaianlegg og flyplass i Vadsø, 7 mil unna.

Tana har et variert næringsliv med flere mindre virksomheter og ingen større hjørnesteinsbedrifter, en situasjon kommunen selv vurderer er med på å gjøre den mindre sårbar for endringer i arbeidsmarkedet.

I kommunene i resten av Finnmark er det gjennomgående en relativt høy andel sysselsatte i offentlig administrasjon og forsvar, mens Tana i hovedsak har sitt største arbeidsmarked innenfor primærnæringene, helse- og sosialtjenester, undervisning, bygg- og anlegg, kraft og vannforsyning og transport.

Tana er et naturlig trafikknutepunkt for transport til den østlige delen av Finnmark. Dette fortrinnet og en riktig avstand fra Tromsø, der matvaregrossistene befinner seg, var utgangspunktet for å etablere Tanaterminalen, sier daglig leder i All Transport AS, Trond Paulsen.

Kjøre- og hviletidsbestemmelsene gjør at sjåførene rekker fra Tromsø og hit før de må hvile. Her omlastes gods, primært matvarer, og distribueres videre til hele Øst-Finnmark. Bedriften ble opprinnelig etablert i Vadsø i 2001, men fordelene med å være lokalisert i Tana gjorde det naturlig å flytte hit, forteller Paulsen.

Andelen deltidsansatte er relativt høy i enkelte næringer og sektorer, men kommunen vurderer det slik at flere heltidsstillinger på bekostning av deltidsstillinger vil redusere antall sysselsatte. Deltidsstillinger gir også gode muligheter for ungdom til å få innpass på arbeidsmarkedet. Samtidig ser kommunen at en høy andel deltidsstillinger kan gjøre Tana mindre attraktiv for unge med høyere utdanning.

Trond Paulsen sier at man i All Transport AS har som ambisjon å ansette sjåfører fra nærområdet. Dette gjør det enklere å få tak i folk på kort varsel. Samtidig er det en utfordring å skaffe folk med tilstrekkelig kompetanse.

Vi koster på de nødvendige sertifikater for å kjøre tungtransport til de vi antar vil bli hos oss, men har i noen tilfeller brent oss på dette og opplevd at ansatte har sluttet kort tid etterpå. Dermed er det ofte mer hensiktsmessig å rekruttere blant de som allerede har påkrevd kompetanse.

Utdanningsnivået for befolkningen i Tana er lavere enn gjennomsnittet for fylket og landet som helhet. 23 prosent har universitets- og høyskoleutdanning, mot 32 prosent nasjonalt. En av årsakene til dette er at Tana, som mange andre steder i distriktene, opplever at unge som tar høyere utdanning søker ut av kommunen. Kommunen vurderer det derfor som viktig å opprettholde både videregående skoletilbud og lokale etterutdanningstilbud, som et ledd i å motvirke utflytting.

Tana har utfordringer med rekruttering av unge og unge familier som vil bosette seg, og særlig gjelder det kvinner.

Andelen innvandrere har steget jevnt, og de utgjør i dag om lag 12 prosent av kommunens befolkning, med øst- europeere som den største innvandrergruppen. Samtidig har innvandrere fra land utenfor Europa ikke nevneverdig større problemer med å få innpass i arbeidsmarkedet enn europeiske innvandrere.

Som i fylket og landet forøvrig, er arbeidsledigheten i Tana høyere blant innvandrere enn ellers i befolkningen.

 

Utsiktene fremover - kort og mellomlang sikt

Innenfor en horisont på et par år kan det forventes en forsterking av dagens ubalanser i arbeidsmarkedet. Det er ingen tegn til at tilgangen på helsearbeidere og lærere vil bli bedre de nærmeste årene. Samtidig øker optimismen i næringslivet, og bedriftene forventer bemanningsvekst på kort og mellomlang sikt. I industrien er det derimot få tegn som drar i positiv retning. Samtidig faller andelen av befolkningen som er sysselsatt. Dette gjelder hele landet, men i Nord-Norge er nedgangen minst. Samtidig ser vi en kraftig reduksjon i antall uføretrygdede i nord, særlig i Finnmark – en trend som vil bidra til å øke tilgangen av nødvendig arbeidskraft. Også her er utviklingen mer positiv i nord enn i resten av landet.

I 2014 begynte arbeidsledigheten i Norge å krype oppover i takt med nedbemanningene i kjølvannet av oljeprisfallet. I Nord-Norge derimot, har utviklingen vært motsatt den senere tid. Fra 2008 og frem til 2014 var arbeidsledigheten i Nord-Norge høyere enn nasjonalt, men så snudde det. I 2016 viste AKU-ledigheten 4,7 prosent i Norge, men kun 3,2 prosent i Nord-Norge.

Den gunstige utviklingen for nordnorsk økonomi gir seg nå utslag i at bedriftene trenger mer arbeidskraft. Manpower sitt arbeidsmarkedsbarometer for andre kvartal 2017 er godt nytt for Nord-Norge. 11 prosentpoeng flere arbeidsgivere vil bemanne opp enn ned i andre kvartal 2017. Dette er et markant oppsving fra 2016, da snittet av forventningene var en uendret bemanningssituasjon. Årsakene til den positive trenden knyttes til økt aktivitet i havbruk, reiseliv og teknologi, ifølge en pressemelding fra Manpower. Vi ser en også mye av den samme utviklingen i Norges Banks regionale nettverk, både for Nord-Norge og nasjonalt.

Tilgang på kompetent arbeidskraft er en kritisk forutsetning for videre økonomisk vekst i Nord-Norge. Med riktig kompetanse kan eksisterende virksomheter, bransjer og næringer opprettholdes og videreutvikles, og nye kan etableres. I sitt årlige kompetansebarometer kartlegger NHO medlemsbedriftenes behov. I 2016 var mangelenkompetanse størst i bedriftene i Troms, uavhengig av næring og bransje.

I Troms og Nordland mangler både reiselivet og bygg og anlegg kvalifisert arbeidskraft, og hele 14 prosent av bedriftene i de to fylkene melder om alvorlige rekrutteringsproblemer. Dette er den høyeste andelen i landet.

Kompetansebarometer - NHO Troms og Svalbard

NHO Troms og Svalbard har utarbeidet en oversikt over udekket kompetansebehov i sin region. Det finnes ikke tilsvarende oppdaterte oversikter for Nordland og Finnmark. Store næringer som driver arbeidskraftbehovet i Troms er reiseliv, sjømat, olje og gass og bygg og anlegg.

Blant bedrifter i Troms/Svalbard svarte

  • ca. 5 prosent at de i stor grad har et udekket kompetansebehov, mens ca. 58 prosent svarte ”i noen grad”. Samlet er dette høyest blant alle fylker i landet.

  • ca. 27 prosent at de i stor eller noen grad har mangel på kompetanse, og at det har ført til skrinlagt eller utsatt utvidelse av virksomheten.

  • ca. 12 prosent at de i stor eller noen grad mangler kompetanse, og at det har ført til redusert virksomhet.

  • 38 prosent at de i stor eller noen grad vil ha behov for fagkompetanse innen ingeniør- og tekniske fag de neste fem årene.

  • 33 prosent at de i stor eller noen grad antar bedriften vil ha behov for fagkompetanse innen samfunnsfag, juridiske fag, økonomiske og administrative fag de neste fem årene.

  • 12 prosent at de i stor eller noen grad antar bedriften vil ha behov for fagkompetanse innen matematikk/naturvitenskapelige fag de neste fem årene.

  • 25 prosent at de i stor eller noen grad antar bedriften vil ha behov for å rekruttere personale med mastergrad de neste fem årene.

  • 21 prosent at de vil ha behov for å rekruttere ansatte med yrkesfaglig utdanning innen bygg- og anleggsteknikk de neste fem årene.

  • 21 prosent at vil ha behov for å rekruttere ansatte med yrkesfaglig utdanning innen teknikk og industriell produksjon de neste fem årene.

  • 14 prosent at de vil ha vil ha behov for å rekruttere ansatte med yrkesfaglig utdanning innen elektrofag de neste fem årene.

  • 18 prosent at de vil ha behov for å rekruttere ansatte med yrkesfaglig utdanning innen service- og samferdselsfag de neste fem årene. Dette er høyest i landet.

  • 18 prosent at de vil ha behov for å rekruttere ansatte med yrkesfaglig utdanning innen restaurant- og matfag de neste fem årene. Også dette er høyest i landet.

  • 11 prosent at de vil ha behov for å rekruttere ansatte med yrkesfaglig utdanning innen design- og håndverksfag de neste fem årene.

 

Den svake sysselsettingsveksten den siste tiden blir dempet noe av en imponerende reduksjonen i antall mottakere av uføretrygd i Nord-Norge. Frem mot 2012 økte antall uføretrygdede i Nord-Norge, men har falt med 5 prosent siden da. Også her peker pila i motsatt retning av den nasjonale utviklingen.

Finnmark skiller seg ut med en gjennomsnittlig årlig reduksjon i antall mottakere på 1,2 prosent. De siste tre årene har antallet gått ned i 17 av Finnmarks 19 kommuner. Andelen av befolkningen i alderen 18 - 67 som mottar uføretrygd, er nå den samme i Troms og Finnmark, 10,6 prosent. Dette er ett prosentpoeng høyere enn på landsbasis. I Nordland er andelen på 12,4 prosent.

Langsiktige utsikter

Et konservativt anslag, simulert med den regionaløkonomiske modellen NOREG og som hvilerforutsetningene til Perspektivmeldingen 2013, viser at Nord-Norge trenger 15 prosent flere sysselsatte i 20303. Det tilsvarer 25 000 personer, eller 4 fulle nordnorske årskull. De siste 13 årene har sysselsettingen i landsdelen økt med drøye 6 prosent. Det vil med andre ord være betydelige utfordringer med å finne nok relevant arbeidskraft fremover.

For å se litt i glasskula, ble planene til 145 avgangselever på ulike videregående skoler i Nord-Norge kartlagt. Og deres planer synes ikke å løse problemet med mangel på arbeidskraft – verken i distrikts- eller byregionene i Nord-Norge. Uten en kraftig økning i tilflytting fra resten av landet og/eller innvandring, vil ubalansene i Nord-Norges arbeidsmarked bli enda større på lang sikt.

I 2007 startet en markant befolkningsvekst i nord, hvor landsdelen opplevde økt innvandring og redusert utflytting. Men utviklingen de siste årene peker i retning av at flere yngre flytter ut av landsdelen. Da øker gjennomsnittsalderen på de gjenværende. Innen 2030 vil 40 prosent av dagens arbeidsstokk ha gått av med pensjon. Dermed vil innvandrere spille en stadig viktigere rolle når arbeidskraft og kompetanse skal erstattes, uavhengig av utdanningsnivå.

Yrkeserfaring og utdanningsnivå blant innvandrere spriker. Noen mangler skolegang og utdanning og har behov for grunnleggende kvalifisering mens andre har utdanning og arbeidserfaring som etterspørres i det nordnorske arbeidsmarkedet. Bygg- og anleggsnæringen og industrien har lenge rekruttert utenlandsk arbeidskraft, primært fra Øst-Europa. Andre bransjer, som hotell, restaurant og service, har også økt andelen av sysselsatte innvandrere. Innen helse og omsorg og undervisning er andelen fortsatt lav, særlig fra land utenfor Norden. Årsaken til dette er de strenge kravene til språkferdigheter og utdanning.

Hva vil russen i fremtiden, og hvem er de nye studentene i nord?

Dagens unge bestemmer til syvende og sist hvordan fremtidens tilbud av arbeidskraft vil se ut. Det er spesielt viktig hva nordnorsk ungdom tenker om å jobbe her i fremtiden. Deres utdannings- og yrkesvalg vil bestemme gapene i ulike deler av arbeidsmarkedet. Ønsket om å bli boende eller å reise ut, vil være avgjørende for arbeids- markedet i Nord-Norge. KB har gjennom en enkel spørreundersøkelse på Facebook fått innblikk i planene og perspektivene til 145 ungdommer som gikk ut av videregående våren 2017.

Litt over halvparten av ungdommene har planer om å gå direkte i gang med videre utdanning. I gruppen ”annet” finner vi også en del ungdommer som skal gjennomføre militærtjeneste det kommende året. Disse tallene samsvarer med planene til ungdommene ellers i landet.

Litt mer enn hver fjerde av de spurte avgangselevene ser for seg en karriere innenfor helse- og omsorg, mens 14 prosent vil inn i skole og undervisning. Dette er lovende ut fra de umiddelbare arbeidskraftsbehovene i landsdelen, men prognosene for befolkningsutvikling og eldrebølge viser at behovet for helsearbeidere vil vokse en god del mer i årene som kommer.

To tredjedeler av ungdommene regner med å bli boende på hjemplassen sin. Den siste tredjedelen er innstilt på å flytte på seg for å få den jobben de ønsker. Med det store spennet i yrkesvalg som ungdommen har, blir det viktig å arbeide aktivt for et bredest mulig arbeidsmarked, særlig på mindre steder.

40 prosent av ungdommene regner med å finne seg en jobb og bli boende i Nord-Norge, mens 9 prosent ønsker å bosette seg et annet sted. Den siste halvdelen har ingen klare preferanser, og vil la yrkesvalg og jobbmuligheter bestemme. Ulike tiltak som kan bremse lekkasjen av potensiell fremtidig arbeidskraft, vil være viktige for å kunne dekke det økende arbeidskraftsbehovet i nord.

Valg av by
Ferske søkertall til UiT - Hvor går ungdommen?

Høsten 2014 møtte 4 899 studenter opp ved nordnorske utdanningsinstitusjoner. Litt over 70 prosent av disse var fra landsdelen. Andelen av nordnorske studenter som velger å studere i nord er på 65 prosent. Det vil si at 35 prosent av de som tar høyere utdanning søker seg ut av landsdelen.

Nordnorske studenter velger trygge studieretninger. I 2014 startet 5 482 nordnorske ungdommer på en høyere utdanning. Litt mer enn en femtedel valgte helsefag, et noe høyere snitt enn for landet som helhet. På andre- plass kom økonomi- og administrasjon. 17 prosent av nordlendingene valgte denne retningen, mot 12 prosent på landsbasis. Deretter er andelen på lærerutdanning, teknologi- (ingeniør og sivilingeniør) og samfunnsfag ganske lik, med litt over 10 prosent. Denne fordelingen er den samme, enten studentene kommer fra Nordland, Troms eller Finnmark. Det later til at nordnorske studenter er like fornuftige i karriereveien uavhengig av hvor i lands- delen de kommer fra.

Kan vi gjøre noe for å fjerne ubalansene?

En stadig større mangel på arbeidskraft i viktige deler av arbeidsmarkedet i Nord-Norge er dokumentert. Det gjelder særlig innen helse/omsorg og undervisning, men næringslivet gir også tydelig uttrykk for store problemer i bygg- og anleggsnæringen og mer spesialiserte tjenestenæringer. Etterspørselen etter de høyest utdannede er også stor, selv i de mindre distriktsregionene. Samtidig merker arbeidstakere i industrien og deler av primærnæringene at det er mange om hver ledige jobb – ikke minst i de mindre regionene.

Hovedproblemet er at det er for få folk tilgjengelig, dernest at en del av arbeidsstyrken har feil eller for lite kompetanse.

Hva kan vi i Nord-Norge gjøre for å løse disse problemene på sikt?

Det kan jobbes langs fire linjer

  • Vi kan tilby mer relevante utdanningsmuligheter i landsdelen, slik at de unge blir boende.

  • Vi kan jobbe aktivt for å styrke rekrutteringen av innvandrere og innflyttere sørfra, særlig i de sektorene hvor ubalansen er størst, les helse og utdanning

  • Vi kan jobbe systematisk med å utvide arbeidsmarkedsregionene ved å utbedre infrastruktur og stimulere til økt mobilitet og pendling.

  • Vi kan jobbe systematisk med å gjøre næringslivet mer attraktivt for nye arbeidstakere, gjennom vekst og innovasjon.

Tilby relevante utdanningsmuligheter

70 prosent av nordnorsk ungdom som har studert i nord blir i landsdelen. At ungdommen studerer lokalt, sikrer altså at mange blir en del av det nordnorske arbeidsmarkedet.

Det er vanskelig å si noe sikkert om fremtidens kompetansebehov, men dagens gap viser at det mangler folk innen helse, omsorg og undervisning.

Statistisk Sentralbyrå (SSB) anslår i sine vurderinger at behovet for yrkesfaglig kompetanse vil øke frem mot 2030, både i små og store bedrifter, og på tvers av næringer og bransjer. Svarene i NHOs kompetansebarometer underbygger denne vurderingen.

En analyse publisert i 2015 (Kunnskapsdepartementet: Pajarinen, Rouvinen og Ekeland) antyder at rundt 33 prosent av jobbene i Norge kan bli automatisert eller rasjonalisert bort i løpet av 15-20 år. I hovedsak gjelder dette enkle, manuelle og rutinepregede jobber innen service, administrasjon og produksjon. Jobber som krever høyere utdanning og oppgaver innen helse, omsorg og utdanning vurderes å være mindre utsatt. Samtidig vil utvidet bruk av teknologi sannsynligvis øke behovet for nye typer praktisk og teknisk kompetanse, eksempelvis innenfor drift og vedlikehold.

Fra statlig hold ønskes det, gjennom samhandlingsreformen, å utvikle en langt tydeligere arbeidsdeling mellom kommunehelsetjenestene og spesialisthelsetjenestene, der kommunen får en mer sentral oppgave enn i dag. Samhandlingsreformen ventes å påvirke kompetansebehovet i spesialisthelsetjenestene i to retninger: Økt behov for spesialkompetanse på store sykehus og breddekompetanse på mindre sykehus. Særlig mener man at det vil bli behov for flere helsefagsarbeidere, sykepleiere og bioingeniører. Prognoser indikerer at det i 2030 vil bli et underskudd på over 4 200 helsefagarbeidere, 260 bioingeniører og 1 300 sykepleiere i primær- og spesialisthelsetjenesten i Nord-Norge.

Det er allerede i dag store utfordringer knyttet til rekruttering av spesialsykepleiere på områdene anestesi, barn, intensiv, kreft og operasjon (ABIKO). Spesielt innenfor operasjon og intensiv er det vanskelig å rekruttere nok kvalifisert personell. For å sikre nødvendig rekruttering av personell til helsetjenesten i landsdelen, bør utdanningskapasiteten i Nord-Norge utgjøre 15 prosent av den nasjonale kapasiteten for de ulike helsefagene.

Økt innvandring som løsning i fremtiden

Tall fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet viser at innvandrere til Troms har en høyere andel med utdanninguniversitets- og høgskolenivå enn landsgjennomsnittet. I Troms har 48,2 prosent av innvandrerne høyere utdanning, mens den nasjonale andelen er 41,1 prosent. Men med manglende språkkunnskap, både i forhold til arbeidslivet og utdanningssystemet, kan det bli problematisk for innvandrere med høy utdanning fra utlandet å få den godkjent.

Et viktig steg vil være å få på plass tiltak som kan sørge for at innvandrernes kompetanse lettere kan overføres til norske forhold.

Det er avgjørende å legge til rette for at de som kommer utenfra blir værende. De siste årene har det vært 40 prosent sannsynlighet for at innvandrere til Nord-Norge flytter ut av landsdelen etter noen år. En tendens som dessverre er økende. Tiltak som språkopplæring, boligtilbud og inkludering i lokalsamfunnet er viktige bidrag til økt trivsel, følelse av tilhørighet og ønske om å bli værende. Jobbmuligheter for begge partnere og gode skole-, barnehage- og fritidstilbud vil også trekke i positiv retning.

Det arbeides godt på flere plan med å legge til rette for bolyst og «blilyst» i Nord-Norge. Eksempelvis vedtok Fylkestinget i Nordland i 2013 å satse på et stort Tilflyttingsprosjekt, hvor målet er 10 000 nye tilflyttere i perioden 2014 - 2018. Samtidig blir nordmenn stadig mer skeptiske til innvandring. SSB har gjort undersøkelser som viser at færre verdsetter innvandreres arbeidsinnsats. Andelen “helt eller nokså enig” i at “Innvandrere flest gjør en nyttig innsats i norsk arbeidsliv”, sank med 7 prosentpoeng fra 2015 til 2016. Flere mener også at innvandrere er en kilde til utrygghet. Dette er en utfordring det må tas tak i, for Norge og Nord-Norge trenger innvandrerne skal samfunnshjulene gå rundt.

Et mer attraktivt næringsliv øker interessen for tilflytting

I studien «Samspill mellom by og omland som kilde til økonomisk vekst» (Skogstrøm med flere, 2015) kommer det tydelig frem at de med kompetanse tiltrekkes av regioner med et rikt arbeidsmarked og et næringsliv som gir høy lønn og spennende jobber.

At Nord-Norge i perioden 2007 til 2015 klarte å snu en negativ flyttetrend, kan nok ses i sammenheng med tiltakende vekst og lønnsomhet i næringslivet og mange ledige stillinger i offentlig sektor. Mulighetene og evnen til å hente arbeidskraft til Nord-Norge i årene som kommer, vil nok fortsatt hvile på næringslivets videre vekst.

De geografiske arbeidsmarkedene i Nord-Norge

Basert på SSB og NIBR sine inndelinger i bo- og arbeidsmarkedsregioner, er det nordnorske markedet delt opp i 14 regioner. Under presenteres en oversikt over antall arbeidssøkende per ledig stilling i utvalgte yrker i Nord-Norge og de 14 regionene samlet. Til slutt presenteres en samlet oversikt for hver enkelt region.

Nord-Norge

 

 

Utvalgte næringer

 

Arbeidsmarkedsregionene

 

Definisjoner

Kommuner

 

Sammenheng inndelingerSSB og NAV